Den spede begynnelse i Nasjonal verdiskapning

I avgangskullene på svakstrømslinjen på Norges Tekniske Høgskole (NTH) i årene 1960 og 1962 var det personer som senere skulle få en sentral betydning for oppstart av utvikling og produksjon av teleteknisk utstyr på Svakstrømsavdelingen i Siemens. Disse var:

Jakob Stette, ansatt i januar/1961, i første omgang med henblikk på utvikling av TV-apparater Kjell Høitomt, ansatt 29.05.1961 på Svakstrømsavdeling 40, gruppe 43 med spesielt ansvar for transmisjonsområdet Inge Bø, ansatt 07.01.1963 på Svakstrømsavdeling 40, gruppe 41 hos Arvid Wiger, og fikk senere ansvar for Fjernskriver- og Dataområdet

I tillegg til disse fikk flere av kullkameratene også sentrale stillinger hos kunden (blant andre Asbjørn Tornes hos Televerket og Arne Grumstad hos Forsvaret). Andre skulle få stor betydning for norsk industri ved sin teknologiforskning på FFI/TF/SINTEF/NTH (Olav Landsverk, Per Bjørge, Knut Korsvold, Roald Ekholdt, Stein Stuhr). Et slikt kontaktnett var selvsagt meget viktig i tiden som skulle komme.

Handfunksprecher

Jakob Stette dro etter sin ansettelse i januar 1961, direkte til Siemens i Berlin med hensikt å bygge opp kompetanse på utvikling av TV-apparater. Imidlertid, da salget av magnetofoner og TV-apparater sviktet på denne tiden i begynnelsen av 60-tallet, ivret overingeniør Per Krogstad, som da var leder for avdelingen for antenne- og installasjonsmateriell (avdeling 90), etter å komme i gang med annen kommersiell produksjon. Han la planer om at vi skulle overta produksjonen av Handfunksprecher fra Siemens & Halske (S&H) i Berlin. Jakob Stette, som da allerede var i Berlin, ble kontaktet av Krogstad og fikk i oppdrag å forestå den tiltenkte produksjonen av Handfunksprecher. Hans oppgave ble derfor å studere produksjons- og testopplegget i Berlin, og dro i denne sammenheng også til München i 1962 for å sette seg inn i utviklingsgrunnlaget og alle elektriske detaljer for denne type utstyr (UKW-Kleingeräte)

Produksjonslokalene i Rosenborggaten 19

Resultatet ble dermed at det under Krogstads ledelse ble etablert et produksjonsapparat for kommersielt Telekomutstyr som overingeniør Rustan (leder av Avd. 40) overtok da Avd. 40 i 1963 flyttet fra Rosenkrantzgaten 11 til Rosenborggaten 19 og inn i lokalene som var blitt ledige etter magnetofon-nedleggelsen. Flere sentrale personer som hadde vært med på magnetofon- og TV-produksjonen ble tilknyttet denne virksomheten hvor Handfunksprecher, Vedlegg 7, var det første produktet som ble produsert. Dette må ansees som forløperen til Svakstrømsfabrikken.

Thor Rustan

 

Ansettelsene av Jakob Stette, Kjell Høitomt og Inge Bø må ansees som et generasjonsskifte på Svakstrømsavdelingen. Samtidig som den teknologiske utviklingen skjøt fart, ga dette grunnlag for utvikling av nye produkter og markeder. Uten forkleinelse for andre må Kjell Høitomt sies å ha vært ildsjelen i dette arbeidet. Etter hans opphold hos WV i München, startet i 1962 en ny tid. Fra salg av tyske produkter til verdiskaping i Norge, med Forsvaret og Televerket som interessante kunder. Til da var markedet dominert av ”store” selskaper som EB, STK og Nera. Men veien fremover var ikke problemfri, og Albert Michel fra Siemens i München (som var fadder for Kjell Høitomt under hans opphold der) var svært skeptisk til norsk verdiskapning. Han mente bestemt at i Norge skulle man konsentrere seg om salg av tyske produkter. Men Høitomt fikk støtte av sin sjef (overingeniør Thor Rustan) som ga ham frie tøyler til å utfolde seg med ideer, nyskaping og læring.

 

Digital Counter

Det sier litt om entusiasmen til Kjell Høitomt at det første selvutviklede produktet, en Digital Counter (etter en bestilling fra Asbjørn Tornes i Televerket), ble laget av ham i 1963, nærmest på kjøkkenbenken hjemme, og med Inge Bø som sluttkontrollør.   Denne ble solgt til Televerket i et antall på 60 stk.

 

Opprettelsen av Transmisjonslaboratoriet og Svakstrømsfabrikken

Televerket og Forsvaret var utover på 60-tallet i ferd med å bli store kunder innen telekommunikasjon, og de ønsket i stor grad norskprodusert utstyr til sin virksomhet. Dette var bakgrunnen for opprettelsen av Transmisjons-laboratoriet på midten av 60-tallet, med sivilingeniør Jakob Stette som første laboratoriesjef. Laboratoriet skulle tilpasse Siemens-produsert utstyr til norske kunders ønsker, samtidig som man tok sikte på å bygge opp et teknisk miljø for egen produktutvikling og produksjon. Les mer, Vedlegg 8.

Noen av de første produktene man produserte på lisens var Handfunksprecher og et 12-kanals bærefrekvenssystem fra Siemens-fabrikken i Oostkamp i Nederland. Men i Tyskland var det ikke alle som forsto hvorfor vi på død og liv måtte begynne å produsere noe i Norge, så vi fikk i starten "lov" til å kjøpe deler fra moderfirmaet til en høyere pris enn vi fikk betalt for det ferdige produktet(!).

Mye av bærefrekvensutstyret ble installert på stasjonene til FFSB, og i det arbeidet var Arne Enersen sentral. Han hadde mange års erfaring med installasjon og idriftsetting av transmisjonsutstyr, og var dessuten lommekjent i de fleste stasjonene til Forsvaret landet rundt. Han fikk alltid utstyret til å virke, men etterlot lite eller ingen stasjonsdokumentasjon. Derfor måtte andre personer (Kjell Høitomt og Jakob Stette) i etterkant foreta en rundreise til disse stasjonene for å fullføre den nødvendige dokumentasjonen som kundene krevde og vi selv måtte ha.

I 1966 ble Svakstrømsfabrikken opprettet som en egen organisasjonsenhet. Den bestod av det tidligere nevnte Transmisjonslaboratoriet (med Jakob Stette som laboratoriesjef), og en produksjonsavdeling under ledelse av Kjell A. Larsen. Etableringen og utvidelsen av denne virksomheten hadde gått så stille for seg at få av firmaets ansatte kjente til enhetens bakgrunn og arbeidsoppgaver. For å bøte på dette ble derfor Kjell Høitomt oppfordret av redaktøren i Siemensbladet (datidens Siemens Intern) til å skrive en artikkel om dette (nr. 4 1967). Les mer, Vedlegg 9.

Etter hvert så flere produkter dagens lys, det ble en LF-forsterker til Forsvaret som ble installert på NIKE-anleggene rundt om på Østlandet. Det ble også utviklet forskjellige måleinstrumenter, blant annet
en støymåler til FFSB (Støymåler Tr3T4, Vedlegg 10), en 800 Hz generator til Televerket (800 Hz Generator Tr3T5), et nivåmeter (Nivåmeter Tr3T6), samt et instrument for sjekking av impulsene fra telefonskiven (Tegnforvregningsmåler Tr3T2a). Sistnevnte ble eksportert i store antall, spesielt til Hellas.

Perioden fra midten av 60-årene til begynnelsen av 70-årene var en vanskelig tid med dårlig inntjening. Det kostet å utvikle produkter som dessuten ble produsert i et forholdsvis lite antall og man strevde fælt med å kile seg inn mellom EB (Elektrisk Bureau, senere Ericsson) og STK (Standard Telefon- og Kabelfabrikk, senere Alcatel). I 1967 oppsummerte Kjell Høitomt virksomheten på følgende måte (fra Siemens Intern 100 års jubileumsnummer i 1998):

Kjell Høitomt var en sterk pådriver ved etablering og den videre oppbyggingen av en utviklingsavdeling, og derved grunnlaget for egenproduserte produkter. Hans entusiasme og pågangsmot smittet over på hele virksomheten. Han hadde en usvikelig optimisme både på egne og andres vegne, og en egen evne til å takle uventede situasjoner. Et eksempel illustrerer dette.

I en tidlig fase under forberedelsen til utviklingen av et måleinstrument (Måleautomat K1060) var Kjell Høitomt og Jostein Haraldseid i München for å overbevise et panel av spesialister om at vi var i stand til å utvikle et såvidt komplisert utstyr. Høitomt la ut om instrumentet og fikk etter hvert spørsmål han ikke kunne svare på. Da tok han følgende tilnærming: «Ich bin im Moment überfragt, aber der Spezialist sitzt ja neben mir». Haraldseid fikk dermed anledning til å tegne og fortelle hvordan det etterspurte ”problemet” var tenkt løst, og etter noe diskusjon var man enige. Møtet ble derfor vellykket i den forstand at vi fikk oppdraget med å utvikle utstyret.

Haraldseid var ikke den eneste som opplevde tilsvarende episoder ved at man måtte agere ”spesialist” når situasjonen tilsa det. Så det gjaldt å være skjerpet til å takle slike ting, og man lærte av det. Dessverre gikk Kjell Høitomt bort så altfor tidlig, allerede i 1978.

 Les mer, Vedlegg 11.