Transmisjon
Vi hadde tidligere hatt lisensproduksjon av en del mindre transmisjonsprodukter utviklet i Tyskland, samt utvikling av tilpasninger til slikt utstyr, men aldri utviklet hele transmisjonssystemer. Dette skulle det nå etter hvert bli en endring på.
PCM30
Mot midten av 1970-tallet startet Televerket (Pulsteknikkontoret under ledelse av Asbjørn Tornes) med innføring av PCM30 utstyr i abonnentnettet. Dette ble gjort som rene punkt til punkt forbindelser og årsaken var i første rekke rene kost/nytte betraktninger ved utbygging av abonnentnettet.
Som eksempel kan nevnes de store utbyggingene som foregikk i Groruddalen på den tiden, hvor man plutselig fikk behov for store kapasitets-økninger.
Da gjaldt det å utnytte allerede eksisterende kabler i bakken best mulig. I så henseende passet PCM30 utstyr meget bra.
Tilsvarende forhold fantes også mange andre steder i landet. |
Arve Wiik Andersen tester PCM30A i vår kontrollavdeling |
Her så Seksjon Teleteknikk sin besøkelsestid og vi vil hevde at på dette feltet slo vi alle våre konkurrenter. Televerket (Pulsteknikkontoret, TLP) gikk først ut med en del egne nasjonale krav, og noen få år senere resulterte dette i en egen omfattende spesifikasjon (PCM30 Generasjon 80).
Denne ble retningsgivende for alle som ville levere
slikt utstyr til Televerket, og var nærmest i denne sammenheng å betrakte
som en ”bibel”. Dette var på den tiden industriutvikling av ypperste
klasse.
I forhold til mange andre land, og kanskje spesielt Tyskland
som i forbindelse med sommerolympiaden i München i 1972 hadde bygget
opp et helt nytt nett med analogt bærefrekvensutstyr med svært god kapasitet
og da slett ikke tenkte på eller trengte noe nytt digitalt utstyr, var
dette svært tidlig. I Siemenskonsernet var det Siemens-Albis i Sveits
om var kommet lengst i utviklingen av denne type utstyr (PCM30). Vi
fikk en avtale med Siemens-Albis om å ta utstyret til Norge og videreutvikle
dette etter de norske kravene (PCM30A). Aktiv i denne fasen var Jostein
Haraldseid, Jakob Stette, Oddvar Kvåle og Halvard Tunheim. De første
leveransene til Televerket fant sted i 1975, og vi hadde i en periode
på flere år 50% av PCM30 leveransene til denne kunden (STK hadde de
øvrige 50 %). Også Forsvarets Fellessamband (FFSB) hadde behov for tilsvarende
utstyr og de adapterte de samme spesifikasjoner som Televerket. I mange
år hadde vi en rammeavtale med dem på leveranse av PCM30 utstyr.
Noen år senere (mot slutten av 70-årene) ble det igangsatt utvikling
av en ny versjon PCM30-utstyr (PCM30F), og denne gangen på grunnlag
av Televerkets Generasjon 80 spesifikasjon. Siemens/München var på dette
tidspunktet også kommet på banen med utvikling av en ny versjon, blant
annet hadde de satset stort på å utvikle to såkalte VLSI- kretser (Very
Large Scale Integration) for å dekke de sentrale deler i utstyret (koder
og dekoder), og det var derfor fornuftig å henge seg på deres løsninger.
Dessuten krevde Generasjon 80 spesifikasjonen at utstyret skulle monteres
i såkalt smalstativ (120 mm bredde, utstyret fra Siemens-Albis var basert
på 19” mekanikk). Denne gangen skjedde utviklingen i sterk konkurranse
med STK og Telettra (som nå også hadde etablert en avdeling i Norge).
EB var også invitert til utviklingen, men de trakk seg. Etter en intens
utviklingsperiode og et meget godt samarbeid med Siemens i München sto
prototypen ferdig i 1980, og leveransene startet i 1981. I denne perioden
hadde vi personell fra vår egen utviklingsavdeling på opphold (Versetzung)
i München for å delta i utviklingen (John Nordtvedt, Svein Sjøvaag,
Kjell Nordseth). Denne gangen hadde vi også utviklet linjeutstyr (Linjetermineringsutstyr
og Regenerator, vedlegg 18). Leveransene til Televerket skjedde
i konkurranse med STK og Telettra, men sannsynligvis hadde vi hele tiden
en større andel enn de to øvrige leverandørene.
PCM30G |
Arbeidet med digitalisering av det øvrige telenettet ble initiert av Televerkets Forskningsinstitutt (TF) våren 1974 med en omfattende studie som skulle definere behovene for et digitalt telefonnett med integrert switching og transmisjon. To representanter fra vår utviklingsavdeling (Halvard Tunheim og Eivind Kragnes) deltok i denne studien.Pulsteknikkontoret var tidlig ute med å følge opp disse planene og det resulterte i et utstrakt behov også for høyere ordens digitale multipleksere.
Årene gikk og det kom stadig nye tekniske krav til PCM30-utstyret (CCITT, Televerket). Dessuten hadde teknologien på komponentsiden tatt store skritt fremover slik at PCM30F nå ble kraftig presset på pris. Derfor ble det ultimo 80-årene nødvendig å utvikle et 3. generasjons PCM30-utstyr (PCM30G). Den vesentligste forskjellen rent spesifikasjonsmessig fra PCM30F var innføringen av 64 kbit/s kanaler. |
Det ble utviklet to typer kanalkort, ett for tradisjonelle talekanaler og ett for 64 kbit/s kanaler. Disse kunne bestykkes etter behov, dvs. enten kunne man bestykke en PCM30 med bare talekanaler eller bare med 64 kbit/s datakanaler, eller en kombinasjon av disse.
Digitale multipleksere
Et PCM30-utstyr utgjør første trinn i det digitale
hierarkiet. Det koder/dekoder og multiplekser/ demultiplekser 30 talekanaler
til/fra et 2 Mbit/s digitalt signal. For å kunne overføre dette på en
fornuftig måte over større avstander i et nett, er det nødvendig å samle
2 Mbit/s signalene til større bit-rater. Dette skjer i de neste trinnene
i det digitale hierarkiet. Man snakker her om Digitale Multipleksere,
enten 2/8-, 8/34-, 34/140-, eller 140/565-Mbit/s multipleksere. Et slikt
utstyr tar altså fire kanaler (for eksempel 2 Mbit/s) fra ett trinn
i hierarkiet og disse multiplekses til en høyere bitstrøm (for eksempel
8 Mbit/s).
I siste halvdel av 1970-årene begynte Televerket
å interessere seg for digitale multipleksere og da i første omgang 2/8-utstyr,
men også 8/34-utstyr var aktuelt. På den tiden var dette en relativ
ny type utstyr, og fantes ikke hvor som helst innen vårt konsern. Våre
første leveranser til Televerket skjedde derfor med utstyr fra Siemens
i Italia (Italtel) som var tidlig på markedet. Mengden utstyr var relativt
beskjeden, og det var heller ikke helt enkelt å jobbe sammen med italienerne
opp mot ønskene/kravene til Televerket.
Tidlig i 80-årene så vi derfor et sterkt behov for selv å komme på banen med denne typen utstyr fra vår egen utvikling og produksjon, spesielt siden Televerket også i denne sammenheng hadde egne nasjonale krav. Vi utviklet derfor produktserien DSMX 2/8, DSMX 8/34, DSMX 2/34, Vedlegg 19. Resultatet av denne utviklingen var svært vellykket for vår egen del og ikke minst for vårt renommé i München som dyktige fagpersoner. Dette skulle vise seg å få stor betydning da vi senere begynte å utvikle utstyr for optisk transmisjon. |
DSMX2/8 |
Digitalt transmisjonsutstyr (PCM30 og digitale multipleksere) ble i det hele tatt et svært vellykket produktområde. Fra midten av 70-årene og ca. 20 år fremover tjente vi gode penger både på salg til norske og utenlandske kunder.
I Norge var kundene Televerket og Forsvaret (FFSB, senere Forsvarets Tele og Dataavdeling, FTD). Vi eksporterte i mange år (ca. 9 år) også til Danmark, spesielt Jydsk Telefon, men også til Post Telefon og Telegrafværket (PTT). I land som Sveits og Australia hadde vi også store oppdrag.
Digitalt programkanalutstyr
NRKs programlinjenett distribuerer program mellom sine studioer, og distriktskontorene kan da velge hvilke program de vil sende ut til lytterne på sin lokale sender. Televerket har bygget og drifter dette nettet for NRK. I slutten av 70-årene skulle nettet moderniseres fordi P2 skulle etableres og P1 skulle gjøres stereodyktig. I tillegg hadde Televerket som målsetning at dette skulle digitaliseres. Anskaffelsesprosessen i Televerket startet i 1977, og vi var sammen med Siemens/München med på dette.Selve programkanalutstyret var utviklet i München, men vi tok sterk del i kommunikasjonen mot Televerket for å implementere deres ønsker/krav.
Norge var det første land i verden som heldigitaliserte
sitt programkanalnett (stereokanaler). Vi vant kontrakten og hele denne
leveransen til Televerket/NRK (i sterk konkurranse med en italiensk
konkurrent), riktignok for det meste utstyr levert fra Tyskland, men
også utstyrskomponenter utviklet og produsert i Norge. Televerkets representant
i denne sammenheng var i hovedsak Knut Rønning fra Televerkets Pulsteknikkontor.
Installasjonen av utstyret fant sted tidlig på 80- tallet.
Fra Siemens Intern desember 1982
Digitalt utstyr i denne sammenheng var, som nevnt,
ganske nytt og det var strenge krav til kvaliteten i overføringen. Spesielle
teknikker var tatt i bruk for å sikre at bitfeil på overføringen ikke
skulle være hørbare for lytteren (normalt vil dette for en telefonforbindelse
være hørbare som klikk). Derfor var det et krav om at det ikke skulle
forekomme mer enn fem klikk i timen. Lars Baardsgaard, som fra vår side
var prosjektleder for leveransen, var ytterst følsom når han satt i
godstolen hjemme og lyttet på radio. Han skvatt etter sigende flere
meter opp i luften ved den minste tegn til hørbare klikk. Men alt gikk
bra, og Televerket/NRK var meget fornøyd både med utstyr og kvalitet.
Tilbakemeldingen fra Televerket var så positiv at de karakteriserte
prosjektet som «et framifrå samarbeidsprosjekt mellom leverandør og
kunde».
DAV og 8Mbit/s Interface
Tidlig på 1980-tallet ble det utviklet to helt spesielle
typer utstyr, nemlig DAV (Data Above Voice) og 8 Mbit/s Interface.
DAV kan defineres som et hybrid transmisjonssystem. Ved bruk
av digitalmodulasjon (4-PSK) kunne dette utstyret legge inn et 1. ordens
PCM-signal (2 Mbit/s) over basisbåndet i et analogt radiolinjeutstyr.
Midtfrekvensen til 2 Mbit/s signalet var 7,5 MHz. Til dette signalet
var det plass mellom det analoge bærefrekvenssignalet (960 analoge kanaler)
alternativt et videosignal som dekket ca. 5,5 MHz, og pilottonen på
8,5 MHz.
8 Mbit/s Interface var et utstyr som kunne overføre
et 2. ordens digitalt signal (8 Mbit/s) på en analog radiolinje. Med
tilpasning og filtrering ble 8 Mbit/s signalet FM-modulert inn på den
analoge radiolinjen, og erstattet derved det analoge radiolinjesignalet.
Disse utstyrene var spesielt interessant i forbindelse med programlinjenettet
som Televerket etablerte og driftet for NRK. Det eksisterende nettet
var jo gjennomgående analogt, men skulle nå forberedes for overføring
av de digitale programsignalene. Med de to nevnte utstyrstypene unngikk
man derved å bygge en helt ny infrastruktur av digitale radiolinjer.
DAV og 8 Mbit/s Interface ble utviklet i samarbeid med Siemens AG.
Lars Baardsgaard var prosjektleder, altmuligmann og primus motor i alt
som hadde med denne utviklingen å gjøre. Det var i og for seg naturlig
i og med at disse produktene var så nær knyttet til leveransene i programlinjenettet.
Utviklingen av DAV ble foretatt på Radiolinjeavdelingen i SAG. Denne
typen utstyr var tradisjonelt helt annerledes bygget opp (for eksempel
mange småmoduler i avskjermede deler) enn det øvrige transmisjonsutstyret
vi var vant til å håndtere med sine europakort. Det var derfor tildels
komplisert å produsere, og testen av utstyret var meget krevende. Men
fabrikken hos oss fikk det til, og DAV ble en suksess! Foruten å selge
det til Televerket, ble det eksportert til mange andre land. De største
avtagere var Australia, Indonesia og Sveits. Ikke minst viste det seg
at DAV var et meget pålitelig produkt, og det kom nesten ikke inn reparasjoner.
Når det gjaldt 8 Mbit/s Interface ble kretsutviklingen foretatt
i Siemens AG, men utlegg av alle mønsterkortene ble gjort hos oss i
Oslo. Det var derfor i løpet av utviklingen, og ikke minst ved innmålingene,
en tett kommunikasjon mellom München og Oslo, og Lars hadde i den forbindelse
lengre opphold hos Siemens i München.
Lars hadde også markedsføringsansvaret
for begge typer av disse utstyrene. Alle henvendelser fra andre land
kom enten direkte til oss (Lars) eller ble overført fra Siemens AG.
Han hadde i den sammenheng, over en periode, en utstrakt reisevirksomhet
ikke minst til Siemens Albis i Sveits hvor han gjerne returnerte med
oppdrag på rundt en million i lommen hver gang. Dette var Lars sin første
befatning med markedsføring, noe han for øvrig fikk rik anledning til
å praktisere noen år senere i sin stilling som leder for Tele-Systemer.
Utstyret hos Televerket har fungert meget bra i alle år, og først
for få år siden ble det erstattet av nytt heldigitalt utstyr.
Optisk transmisjon
Bildet viser ensammenlikning mellom tverrsnittet |
Fra tidenes morgen har lys vært brukt til forskjellige former for signalering og informasjonsoverføring.
Røyksignaler, semafor eller morsesignaler med lys er eksempler på dette, og det er det sistnevnte som ligger nærmest opptil dagens teknologi med lys overført på en ledning av glass. Denne utviklingen så vi også komme innenfor telekommunikasjon. |
Kontrakt med FTD
Da Forsvarets Tele- og Datatjeneste (FTD) i
begynnelsen av 1985 sendte ut en anbudsinnbydelse på et utstyr
som skulle omforme et 2-Mbit/s elektrisk signal til et tilsvarende
optisk signal (Elektrisk/optisk
konverter, vedlegg 20), så vi dette som en mulighet for
å komme inn på det fiberoptiske område. Bildet til høyre er fra undertegnelsen av kontrakten mellom FTD og Siemens. Foran ser en direktør Birger Soma, FTD (til venstre) og direktør Inge Bø. Bak overingeniør Bjarne Jensløkken, FTD (til venstre) og avdelingssjef Lars Baardsgaard. |
Utstyret var tenkt brukt i kommunikasjonen mellom
skjermede rom, og det var i den sammenheng viktig at signalet utenfor
de skjermede rommene ikke kunne avlyttes. I så måte var derfor optisk
overføring vesentlig hvor det ikke er noe elektrisk eller magnetisk
felt som kan tappes. Spesielt i denne sammenheng var det også at tilbudets
tekniske løsning måtte godkjennes av et byrå i USA uten at vi egentlig
visste etter hvilke kriterier godkjenningen skulle foretas. Av strategiske
grunner valgte vi å medfinansiere utviklingen med egne midler, og resultatet
ble at vi vant konkurransen blant flere internasjonale firmaer.
Denne utviklingen (OLT2MM, med LED som lyskilde og beregnet
for Multi-Modus fiber) var begynnelsen på vår optiske løpebane, en vellykket
og inntektsgivende historie som gjennom mange år var en av bærebjelkene
både i Utviklingsavdelingen og Elektronikkfabrikken.
OLT
Teleoperatørene hadde hittil vært noe tilbakeholdne
med å satse på optisk transmisjonsutstyr. En av årsakene var at lyskildene
(LED og laser) på denne tiden (midten av 80-årene) var svært dyre og
hadde relativt kort levetid (størrelsesorden år). Imidlertid ble det
på det feltet gjort store tekniske fremskritt som påvirket pris og levetid
i gunstig retning. Televerket viste nå også etter hvert positiv interesse.
I årene fram mot slutten av 1980-årene og første halvdel av 90-årene
utviklet vi derfor en rekke optiske produkter for å dekke hastighetsområdet
fra 2 til 155 Mbit/s.
Det første produktet vi utviklet var altså
et bestillingsoppdrag fra FTD, men siden også Televerket tidlig meldte
sin interesse, fulgte vi på med produkter for deres behov. Innen konsernet
var vi derfor tidlig ute med denne typen produkter, men det var vel
ikke annet å forvente enn at også moderfirmaet etter hvert ville komme
på banen. I så henseende ville det være konkurrerende produkter. Etter
en del diskusjoner fram og tilbake viste det seg imidlertid at våre
produkter på den optiske siden hadde meget bedre tekniske løsninger
(billiger og enklere) enn de tilsvarende fra Berlin, som var det stedet
hvor moderfirmaet hadde startet denne utviklingen. Resultatet ble derfor
at de stoppet utviklingen på dette feltet i Berlin og tok våre produkter
opp i sitt produktspektrum. En stor anerkjennelse av kompetansen i vårt
utviklingsmiljø.
I tillegg til produktet for FTD kan nevnes:
OLT8MM (8 Mbit/s, LED som lyskilde, for Multi Modus fiber), OLT2SM (2
Mbit/s, laser som lyskilde, for Singel Modus fiber), OLT8SM, OLT34SM,
OLT140SM. Disse produktene hadde også varianter med forskjellige typer
laser (laveffekt for middels transmisjonsavstander, høyeffekt for lange
avstander), og dannet på den måten en hel palett av konkurransedyktige
optiske produkter. Sentrale utviklere for de optiske elementene i denne
fasen var Kjell Nordseth, Ole Kåre Bakke og Kjell Bøhle.
LCIC
I motsetning til i PDH-verdenen finnes det på den optiske
siden ingen standardisering av hastigheter (båndbredde). Det dukket
derfor opp en ide om å modulere inn et sett med servicekanaler på de
standardiserte hastighetene (2-, 8-, og 34-Mbit/s). Dette ville gi oss
en klar fordel i forhold til utstyr fra andre leverandører. Et arbeid
ble derfor initiert i begynnelsen av 1988 med tanke på å utvikle en
ASIC som kunne håndtere dette (LCIC, Line Codec Integrated Circuit).
Denne ASICen skulle være felles for alle de nevnte hastigheter og ble
satt inn i alle våre produkter av typen OLTS og OLTE.
Representanter
fra flere steder innen Siemenskonsernet ble satt sammen for å utarbeide
en grovspesifikasjon (München, Sveits, England, Oslo). På tross av så
mange representanter fra forskjellige steder og med høyst ulike meninger
og ønsker, kom man allikevel overraskende fort fram til enighet. Resultatet
ble at Siemens/Oslo fikk ansvaret for å utvikle LCIC med støtte fra
NZL-designsenter i München. NZL bidro med kompetanse innen ASIC-utvikling,
og ikke minst tilgang til arbeidsstasjoner.
Vi bidro med fem
utviklere (Geir Lothe, Odd Inge Haugsbakk, Jørgen Holm, Frode Paulsen,
Eivind Kragnes) i løpet av ASIC-utviklingen, og disse hadde tidvis lange
opphold i München i løpet av tiden fram til sommeren 1989. Til tross
for en god del problemer hos teknologileverandøren (National Semiconductors)
var de første utgavene av LCIC klare i slutten av 1989. At vårt bidrag
til denne utviklingen ble anerkjent og verdsatt kan leses av et notat
fra lederen for NZL designsenter, Hr. Picard fra januar/90: «Schlussbemerkung.
Vorbildlich waren die Spezifikationen seitens Üb EK und Siemens Oslo.
Die Teambildung Systemverantwortliche Siemens Oslo - Designcenter ÖN
ZL TK 3 und insbesondere die Einbindung der Mitarbeiter, die bei der
Spezifikation mitgewirkt haben, stellten sicher, dass der geplante Zeitrahmen
für den ASIC-Entwurf eingehalten wurde».
OLTS, OLTE8; OLTE6, SG30H
Med basis i LCIC ble det i første halvdel av 1990-årene utviklet en rekke produkter som tilbød servicekanaler i tillegg til de tradisjonelle transmisjonshastighetene (2 Mbit/s, 8 Mbit/s, 34 Mbit/s). Dette kunne være rene linjetermineringsenheter for ulike hastigheter (OLTS). Eksempelvis OLTS36 som mottok et 34 Mbit/s elektrisk signal, og ved hjelp av LCIC bakte dette inn i en ny 36 Mbit/s rammestruktur. Signalet ble så konvertert fra elektrisk til optisk og sendt ut på linjesiden. Differansen mellom 34 Mbit/s og 36 Mbit/s var tilgjengelig for servicekanaler. Eller som OLTE8, som i tillegg har en 2/8 Mbit/s multipleksfunksjon. OLTE8 mottar fire 2 Mbit/s signaler som multiplekses til et 8 Mbit/s signal, baker dette inn i en ny rammestruktur (9 Mbit/s) for deretter å konvertere til et optisk signal på linjesiden. Differansen mellom 8 Mbit/s og 9 Mbit/s er tilgjengelig for servicekanaler. Tilsvarende for OLTE36, bare med den forskjell at man her mottar seksten 2 Mbit/s signaler (altså med en tilsvarende multipleksfunksjon som i DSMX 2/34).
For dette utstyret ble det utviklet en palett
med enheter som tilbød servicekanaler for en rekke formål. Det
kunne være enhet for ekstra datatrafikk i form av grensesnitt
for V.11 eller 64 kbit/s, eller enhet for servicetelefon. I
tillegg ble det også utviklet enheter for såkalt protection
switching. Her kunne man installere parallelle systemer som
ved feil på en linje automatisk koplet signalene over på den
andre linjen. |
OLTE 8 |
Med denne paletten av utstyr leverte vi i flere år til en rekke land world-wide med stor suksess, ikke minst fordi vi kunne tilby servicekanaler i tillegg til de tradisjonelle hastighetene. Ja, det var faktisk kunder som kjøpte denne typen utstyr bare for å utnytte servicekanalene. Dette gjaldt for eksempel kunder fra kraftverkene i Norge som ville bruke servicekanalene for å overføre styresignaler (datasignaler, enten V.11 eller 64 kbit/s grensesnitt) mellom kraftstasjonene.
Berlinmurens fall
9. november 1989 falt Berlinmuren og integreringen av tidligere Øst- og Vest-Tyskland startet. Bundespost overtok det utdaterte telenettet i det tidligere Øst-Tyskland, og det ble behov for en omfattende modernisering av dette nettet. På dette tidspunktet hadde vi da produktene som passet som hånd i hanske til denne moderniseringen (DSMX, OLT/OLTS/OLTE i alle varianter), og vi fikk tidlig på 90-tallet store leveranser (blant annet en ordre på 75 millioner kroner til Deutsche Bundespost (DBP) av denne typen produkter.
Det stilte store krav til Elektronikkfabrikken både
når det gjaldt leveringspålitelighet og kvalitet, og dette ble blant
annet opptakten til en lang rekke forbedringsprosjekter som Elektronikkfabrikken
gjennomførte på 90-tallet. Mer om dette under beskrivelsen av Elektronikkfabrikkens
historie fra 1985 til 1998.
OLTS-produktene hadde betydelig suksess i markedet
OLTS-produktene, inklusive OLTE8 og OLTE36, hadde en
ubetinget suksess i markedet, og ble solgt til en rekke land world-wide
over en lang periode fra tidlig på 1990-tallet. Dette skyldes nok i
vesentlig grad den ekstra funksjonalitet dette utstyret kunne tilføre
det eksisterende PDH-nettet, nemlig optisk overføring, et managementsystem,
ekstra datakanaler og tjenestetelefon integrert i systemet.
Nedenfor
er det gjengitt noen artikler fra Siemens Intern og TLCStikka som forteller
litt om dette.
Fra TLCStikka september 1993
Fra Siemens Intern februar 1995
Kontrakten det refereres til i artikkelen ovenfor,
som Bernt Fanghol så stolt forteller om, ble inngått mellom Siemens
AG og televerket i Israel, og vi ble en del av denne med vårt OLTE8-utstyr.
Denne kontrakten hadde et visst historisk sus over seg idet det var
første gang Siemens AG, p.g.a. kjente historiske forhold, hadde fått
gjennomslag i Midt-Østen. Kontrakten var i første omgang for vår del,
på ca. 50 millioner kroner.
Televerket i Israel hadde en del
spesielle krav til utstyret i forhold til standardversjonen av OLTE8.
Dette medførte en intens og hektisk tilleggsutvikling hvor aktører fra
markedsføring, utviklingsavdelingen og produksjonen deltok i et eget
team, og vi kom i mål innen den ønskede termin. Foruten utstyret, som
ble levert i løpet av 1995, holdt vi (Eivind Kragnes) også brukerkurs
på utstyret både i Tel Aviv, Jerusalem og Haifa.
Det faktum at
vi raskt kunne tilpasse utstyret til nasjonale ønsker og krav, var nok
også medvirkende til suksessen i markedet. Foruten tilfellet nevnt ovenfor
med televerket i Israel, var det flere slike eksempler, og ytterligere
ett par er nevnt i artiklene nedenfor.
Fra TLCStikka desember 1996
Vi hadde også betydelige leveranser av OLTE 8 til
land i Øst-Europa. Polen, Ungarn, Kroatia og Russland sto på kundelisten.
En av utfordringene ved leveranse til Russland var at produktet måtte
formelt sertifiseres før det kunne selges kommersielt. Jørgen Holm som
var involvert i dette arbeidet, kunne fortelle at det var en meget omstendelig
affære. Det var det statlige sertifiseringsorganet Zniis som stod for
godkjenningen. Først ble den tekniske dokumentasjonen analysert, deretter
ble det gjennomført tekniske målinger og gjennomgang av produksjonsprosedyrene.
Zniis skulle deretter foreta målinger på en ferdig installasjon i Russland.
Videre skulle kvalitetssystemet godkjennes ved et nytt besøk av den
russiske kvalitets-sikringsinstansen. Deres anbefalinger ble så sendt
til det statlige organet for endelig utstedelse av sertifikat.
Vi fikk sertifikatet, og vår første leveranse av OLTE 8 til Russland gikk til Comstar, et privat "televerk" i Moskva, på midten av 1990-tallet. På begynnelsen av 1998 var en delegasjon fra Comstar på besøk i Oslo blant annet for å diskutere en mulig implementering av et TMN-system i nettet. I den anledning ble de intervjuet av TLCstikka (mars 1998), hvor det blant annet kunne fortelle at de var meget fornøyd med utstyret fra oss.
|
Representantene fra Comstar
sammen med vår egen Jørgen Holm. |
Sertifikatet utstedes for perioder på 3 år,
og deretter må det foretas en re-sertifisering. En gruppe fra
Zniis var på besøk i Oslo i 1998 ved en slik anledning. |
Delegasjonen fra det russiske sertifiseringsorganet Zniis ute på "byen" |
Fra TLCStikka sommer 1999
DKVt2, DACS, PN64, og Netcon-D
I slutten av 1980-årene hadde Siemens AG utviklet et
utstyr som ble kalt DKVt2, eller sin første Digital Access Crossconnect
System (DACS). DKVt2 var en elektronisk switch for 64 kbit/s kanaler
og hadde 8 x 2Mbit/s PDH porter. Koplingen i DKVt2 ble gjort ved hjelp
av en dataterminal. Nå dukket imidlertid behovet opp for fjernstyring
av oppkoplingen i transmisjonsnettet, idet teknikeren nå med dataoverføring
kunne sitte sentralt og kople opp en 64 kbit/s forbindelse gjennom nettet
uten å bruke den tradisjonelle manuelle krysskoplingen i stativene på
hver transmisjonsstasjon.
Vi solgte flere DKVt2 til Televerket
og for å bruke disse enhetene effektivt, utviklet vi på Tele et enkelt
management-system (DACBASE) som fra en PC på Televerkets overvåkningssenter
på Havnelageret i Oslo, holdt orden på forbindelsene gjennom DKVt2 og
kunne ringe opp hver enhet over modem for å sette opp nye forbindelser.
Brukergrensenittet på DKVt2 var lite egnet for fjernstyring, derfor
fikk vi overbevist Siemens AG om at de måtte utvikle et dataprotokoll-grensesnitt
for DKVt2. Denne utviklingen ble utfør på Linderud av Terje Pettersen
og Frank Hassel, som da var innleid fra Prosessdata.
Etter hvert
ble det i Televerket også behov for større DACSer. Televerket hadde
allerede kjøpt en større DACS fra Telettra, og kom nå ut med en ny forespørsel
om levering av større DACSer med integrert managementsystem. Nå hadde
imidlertid Siemens i Italia utviklet PN64, en ny DACS med 64 porter
og dessuten en større utgave med 256 porter. PN64 var et avansert utstyr
med mikroprosessorstyring på alle kortene i systemet. Men vi manglet
managementsystem, og derved oppsto produktet Netcon-D som ble designet
på Tele i løpet av noen lange intense dager. Dette ble tilbudt Televerket
som et papirprodukt sammen med PN64 og DKVt2.
Vi fikk kontrakten,
og utvikling av Netcon-D ble satt i gang med finansiering fra Siemens
AG. Dette var det første store programvareprosjektet på ”labben”. Nils
Tolleshaug var prosjektansvarlig og Terje Pettersen prosjektleder assistert
av Frank Hassel. Christian Bochet fra Siemens AG kom opp fra München
for å delta i prosjektet. Netcon-D var PC basert og brukte standard
databasesystem (FoxPro) for å holde orden på forbindelsene. Televerket
kjøpte mange PN64 og produktet fungerte godt. I så henseende hadde Siemens
i Italia gjort en god jobb. Johan Fredrik Horn var kontraktsansvarlig
og Nils Tolleshaug stod for den tekniske supporten av PN64.
Med
de nye mikroprosessorbaserte systemene fikk driftsteknikerne i Televerket
en ny utfordring. Ved skifte av kretskort var de fra tidligere vant
til å dra kortene ut av systemene uten først å slå av strømmen. Det
fungerte dårlig i mikroprosessorstyrt utstyr. Teknikerne måtte derfor
nå lære seg, via terminalen, å ta kortet ut av drift og deaktivere kortet
før de fjernet den defekte enheten og satte inn nytt kort. Rett før
OL i 1994 fikk vi en feil i PN64 som antakelig skyldtes uvanen med å
trekke kortet rett ut. Vi sendt dump av databasen til Italia, de analyserte
problemet og to programmerere fra Siemens Italia kom til Oslo for å
rette feilen. Yngve Aanvik fra Televerket og Nils Tolleshaug var spente
observatører da de to fra Italia endret en byte i databasen, trykket
OK, og vips kunne PN64 i Oslo igjen utvides med 128 porter.
Netcon-D
fungerte også bra og vi fikk mye positiv respons i Siemens AG. Det ble
sagt at Netcon-D var det første managementsystemet for transmisjon som
virkelig fungerte i Siemens sammenheng.
SDH - SL1
Fra digitaliseringen av telenettet begynte mot midten av 1970-årene, var det PDH-teknologien som var dominerende, for ikke å si den eneste aktuelle teknologien. PDH-systemene utviklet seg videre fra de første PCM30-systemene til stadig høyere hastigheter i form av digitale multipleksere opp til hastigheter på 565 Mbit/s som derved kunne håndtere opp til 7680 såkalte ekvivalente telefonkanaler. Men etter hvert som tiden gikk meldte behovet seg for mer fleksible systemer, eksempelvis en mer effektiv multipleksstruktur, overføring av ulike datahastigheter og styring via et managementsystem. I tillegg var nå også overføring på optiske fibre blitt aktuelt, noe PDH-systemene ikke var utviklet for siden disse baserte seg på elektrisk signal på linjesiden.
Det ble derfor mot slutten av 1980-årene satt i gang arbeid innen ETSI (European Telecommunications Standards Institute) for å utvikle et nytt digitalt hierarki, SDH (Synchronous Digital Hierarchy), hvor disse mulighetene var til stede. Systemet skulle være synkront over hele nettverket, styrt fra atom-klokker, og transmisjonen skulle være optisk. Det laveste trinnet i hierarkiet ble benevnt STM-1 (Synchronous Transport Module, level 1), og opererte med en linjehastighet på 155 Mbit/s. På lavhastighetssiden skulle systemet kunne tilkoples mot de tidligere PDH-systemene med elektrisk grensesnitt, uten synkroniseringsproblemer, i tillegg til ulike datahastigheter. De videre trinnene i SDH er benevnt STM-4 (622 Mbit/s), STM-16 (2,5 Gbit/s), STM-64 (10 Gbit/s) og STM-256 (40 Gbit/s). Tilsvarende standardiseringsarbeider foregikk også i USA og da under navnet SONET. Les mer
Det var ikke mulig for oss å utvikle utstyr for alle
trinn i SDH-hierarkiet, til det var kapasiteten og økonomien hos oss
ikke tilstrekkelig. Dette var først og fremst en oppgave for moderfirmaet,
men de hadde ikke vært tidlig nok på banen, så de første SDH-systemene
som ble levert fra Siemens både sentralt og fra oss i Norge, kom derfor
fra firmaet
GPT hvor Siemens hadde eierinteresser. Senere ble også hele paletten
av SDH-systemer utviklet i regi av Siemens sentralt.
Anledningen
skulle allikevel by seg for oss til å komme inn på SDH-området, og det
av politiske årsaker. Kina var på begynnelsen av 1990-årene et sterkt
voksende marked på telekommunikasjonssiden, men Siemens kunne p.g.a.
CoCom-reglene (se nedenfor) ikke selge sine digitale 565 Mbit/s systemer
til dem. Derimot, hastigheter under dette var det tillat å selge. Dette
var bakgrunnen for at utviklingen av SL1 ble startet, da moderfirmaet
på det tidspunktet ikke hadde denne utstyrstypen. SL1 var en overordnet
betegnelse for en familie av enheter. Hoved-systemkortet (TRCV) var
en transceiver for hastigheten STM-1 (155 Mbit/s) og dette kunne konfigureres
på ulike måter. Sammen med andre enheter var det også mulighet for tilkopling
av en rekke tilleggstjenester (ulike datakanaler, servicetelefon, etc.).
SL1 muliggjorde også overføring av 140 Mbit/s PDH-signaler på optisk
fiber. Les mer, vedlegg 21.
Man så selvsagt for seg salg av store volumer. Imidlertid, oppløsningen
av Sovjetunionen, avslutningen av den kalde krigen og normaliseringen
i Øst-Europa førte til at CoCom ble nedlagt 31. mars 1994. Da falt også
det tiltenkte markedet for SL1 rett til bunns, for det var jo 565 Mbit/s
systemene Siemens AG egentlig ville selge. Utviklingen av SL1 kostet
ca. 25 millioner kroner.
CoCom(Coordinating Committee for Multilateral
Export Controls) ble etablert i 1947 under den kalde krigen og var et
vestlig regime for eksportkontroll opprettet på amerikansk initiativ
for å hindre eksport av strategisk viktige varer (for eksempel våpen,
høyteknologiprodukter og atomenergiprodukter) til Sovjetunionen og andre
land i Warszawapakten samt Albania, Kina og Nor-Korea.
Brudd
på CoCom-reglene kunne få ganske alvorlige følger for de involverte.
For eksempel ble det i 1987 avslørt at det japanske firmaet Toshiba
Machine Company sammen med Kongsberg Våpenfabrikk hadde levert åtte
datastyrte dreiebenker til Sovjetunionen mellom 1982 og 1984, en handel
som krenket CoCom-regler. I USA ble det argumentert med at denne teknologien
sterkt forbedret sovjetiske ubåters evne til å unngå å bli oppdaget,
noe som igjen førte til betydelige kostnader for USA for å forbedre
sin egen teknologi. I 1988 tok den amerikanske kongressen initiativ
til å innføre sanksjoner mot Toshiba og forby import av Toshiba-produkter
til USA. I Norge var dette en medvirkende årsak til Kongsberg Våpenfabrikks
oppsplittelse og konkurs.
Oppløsningen av Sovjetunionen, avslutningen
av den kalde krigen og normaliseringen i Øst-Europa førte til at CoCom
ble nedlagt 31. mars 1994.
ALine
Opp gjennom 1990-tallet begynte SDH-utstyr å bli tilgjengelig for teleoperatørene, og ble etter hvert også den dominerende teknologien. Dette resulterte i bygging av fiberoptiske ringer i alle deler av telenettet (aksess-, metro- og kjernenettet). Men mot midten av 90-tallet begynte en ny teknologi å få fotfeste, nemlig ATM (ATM (Asynchronous Transfer Mode) kunne overføres på SDH-systemer ved å putte ATM pakker inn i SDH-rammene. Samtidig med liberaliseringen i telesektoren man på denne tiden så komme, var det klart at markedet ville endre seg betydelig i den forstand at også firma fra databransjen, med sin IP-teknologi , var begynt å konkurrere som leverandører til teleoperatørene. Disse bakenforliggende teknologiene var noe av hovedtanken bak et nytt produkt hos oss, nemlig ALine (Asynchronous Line).
Det hele startet med en idé fra Inge Nyberg om et utstyr som skulle knytte sammen ulike teknologier (PDH, SDH og ATM) på en slik måte at egenskapene for hver teknologi ble bibeholdt. Det hele skulle koples sammen i en ringstruktur, og da var det viktig at man hadde akseptabel tilgjengelighet uavhengig av hvor på ringen man var plassert (såkalt fairness). I den anledning tok Inge i slutten av 1994 kontakt med Sintef T&D, og det ble sammen med dem utviklet en spesiell ”aksessprotokoll”. Sintef utførte også simuleringer av trafikkegenskapene til ALine, og er ansett som viktige bidragsytere i utviklingen.
En simulatormodell av ALine ble første gang vist frem på messen "Telecom ’95" i Geneve, og responsen var meget god. Det ble vist stor interesse både fra kundesiden og folk fra Siemens AG. Med ALine-konseptet deltok Tele v/Inge Nyberg også i en innovasjonskonkurranse innen Siemens AG. Nedenfor er det gjengitt et resymé av en artikkel fra TLCstikka nr. 1 1997 som omhandler denne konkurransen.
ALine til topps i innovasjonskonkurranse.
Siemens Telecom gikk nylig videre til finalen i en internasjonal innovasjonskonkurranse
i Siemens-konsernet, en konkurranse som ble lansert i forbindelse med
Siemens AGs 150 års jubileum. Det norske Siemens-selskapet vant med
sitt ALine-produktkonsept. Ideer fra alle kroker av verden strømmet
inn til selskapets hovedkvarter i München. I Europa alene kom det inn
80 innovasjonsforslag. Det norske Siemens-selskapet presenterte 4 forslag,
og ALine-konseptet gikk videre til finalen, som går av stabelen i Berlin
til høsten. At vi kommer til finalen er et bevis på at produktet blir
vurdert som meget interessant. Av 380.000 ansatte i Siemens-konsernet
på verdensbasis, er vi en av 40 som får prisen for årets mest kreative
ideer, sier Inge Nyberg, som påpeker at prisen har en høy stjerne innad
i konsernet.
Fra idé til virkelighet.
- Prisen
er vel en bekreftelse på at Siemens ønsker å gå videre med ALine-konseptet?
- Både Siemens i München og Amerika ønsker nå å få fortgang i realiseringen
av ALine, sier Nyberg som legger til at man nå har et nært samarbeid
med involverte parter i disse landene med tanke på å få produktet på
skinner. En primær markedsnisje for ALine er å oppgradere aksessnettet
med et kosteffektivt system som kan overføre de eksisterende teletjenester,
og i tillegg ATM-baserte tjenester på samme transmisjonsmedia.
ALine finalisten Inge Nyberg omkranset av fra venstre: professor Claus Weyrich leder av FoU i Siemens AG, Gunnel Dunserud, Arnt Systad og Leif-Gunnar Hanssen fra Siemens AS og Jürgen Radomski fra direksjonen i Siemens AG under den europeiske innovasjonsfinalen i Den Haag i januar i år (1997 |
Og i finalen i Berlin gikk ALine helt til topps, som det fremgår av artikkelen til høyre fra TLCstikka, oktober 1997, hvor Inge Nyberg og Kirsti Løvnes omfavner isbjørnen som var et medbrakt trekkplaster.
Det var derfor stor optimisme på Tele og man ønsket å komme i gang med utviklingen av ALine så raskt som mulig for å utnytte det markedsmessige forsprang vi mente ideen hadde. |
Utviklingen starter
Imidlertid var man klar over at prosjektet hadde en størrelse vi aldri tidligere hadde vært borti, og ville involvere et stort antall ressurser. Viktig var det også å sikre finansieringen. Et tidlig estimat antydet en omfang på utviklingen på ca. 70 millioner kroner inkludert en betydelig økning av ressurser. Det ble en del diskusjon om beløpets størrelse spesielt når det gjaldt software-andelen. Noen mente det måtte la seg gjøre å komme ned på nærmere halvparten, og det var aktiviteter i gang for at andre miljøer (Forsvarssystemer) skulle se på kalkylene. Etter en ny detaljert kalkylerunde på Utviklingsavdelingen, kom man fram til et beløp som bare var marginalt høyere enn det tidligere estimatet. Dette var mer enn divisjonen kunne ta på seg alene, så sånn sett var nå hele prosjektet i fare.
”Redningen” kom ved at Siemens i USA hadde fattet interesse for prosjektet. Sentral her var Mike McLaughlin, visepresident for forretningsenheten transportnettverk i USA (Boca Raton i Florida). I et intervju med TLCstikka i desember 1997 begrunner han denne interessen:
Mike McLaughlin |
Store muligheter. Som følge av dereguleringen i USA er det en rekke operatører som etablerer seg og som bygger nettverk i konkurranse med lokale teleoperatører. Som følge av denne utviklingen mener McLaughlin at ALine har store muligheter i dette markedet. - Det tilbyr nye tjenester og støtter
eksisterende. ALine dekker behovene for taletjenester på en
tilfredsstillende måte, samtidig som men kan tilby nye og avanserte
datatjenester blant annet høyhastighets internettaksess. |
Konkurransedyktige løsninger. McLaughlin
mener det er attraktivt at ALine baserer seg på ATM-teknologi, i og
med at en rekke aktører bruker ATM som sin kjernenetteknologi.
-
Deres basis infrastruktur baserer seg på ATM-teknologi som ALine kan
støtte meget bra. Vår oppfatning er at dette systemet har et betydelig
potensial i USA-markedet. Og når du forener ALine med andre Siemens-produkter,
kan vi nå tilby konkurransedyktige løsninger til amerikanske kunder.
Positive tilbakemeldinger. Det amerikanske Siemens-selskapet har foretatt en undersøkelse om markedet for ALine i USA, og tilbakemeldingene er meget positive. - Vi har klart å verifisere våre analyser som viser at ALine kan få stor betydning i spesielle applikasjoner i USA-markedet. Tilbakemeldingene fra våre kunder bekrefter også dette inntrykket, sier McLaughlin.
Utviklingen av ALine kom i gang med Rune Rougnø som prosjektleder, og omfattet så godt som hele Utviklingsavdelingen, og i tillegg ble det hyret inn konsulenter for å bistå i software-utviklingen. Totalt var ca. 60 personer fra Siemens i Norge aktive med utviklingen av produktet. I tillegg var også personer fra Siemens i Sveits engasjert i utviklingen av et av grensesnittkortene. Ettersom vi antok at ALine ville passe bra for det amerikanske markedet ble det også opprettet en gruppe som skulle starte markedsføringen av systemet. På det meste var nærmere 100 personer involvert i utviklingen av ALine.
Grensesprengende prosjekt
Det var mange tekniske utfordringer med ALine. Vi skulle ikke bare ta frem et nytt produkt, ukjent for markedet, men vi trengte betydelig kompetanseheving for å makte et slikt løft. Her er noen av utfordringene vi sto ovenfor:
|
Teknologien i ALine
I ALine ble det definert opp to typer noder. ONU (Optical Networking Unit) og IWU (Inter Working Unit). ONU-noden var plassert ute i aksessområdet og skulle samle inn dataene og avlevere dem til den sentrale noden. IWU-noden var plassert lenger inne i nettet for å fungere som en aggregator for trafikken.
ALine ringstruktur |
|
Etter en hektisk utviklingsperiode var det 10. desember 1997 klart for å demonstrere ALine for et knippe av Siemens-folk fra såvel AS som AG. Veien fram dit hadde til tider vært problematisk både teknisk og økonomisk. Spesielt software-utviklingen tok adskillig lengre tid en antatt, også fordi det etter hvert kom en del nye ønsker og krav inn i bildet. Dessuten var heller ikke de branntekniske kravene til magasinet helt enkle å oppfylle. Etter mange ulike forsøk ble den siste testen av utstyrsmagasinet foretatt i Atlanta i USA, og heldigvis med godt resultat. Finansieringen av det økte omfanget var heller ikke enkelt, og vi måtte be om ekstra midler hos vårt moderfirma. I denne fasen var Lars Baardsgaard særdeles aktiv inn mot sine kontaktpersoner i München, og da spesielt Hr. Siekaczek.
Onsdag morgen kl. 10:00 var det så klart for demonstrasjon, ikke bare for å vise overføring av 2 Mbit/s fra ringnoder (ONU) til masternoder (IWU), men i tillegg hadde man klart å få ferdig funksjonene for alarmovervåkning, konfigurering og et management-system. Det var stor festivitas og seansen ble behørig dekket av TLCstikka for desember 1997.
I løpet av den kommende tiden ble utviklingen
av ALine fullført, og man var både spent og optimistisk på hvordan
markedet ville respondere på produktet. |
Jan Th. Lafton sammen med en
hyggelig messevertinne på messen i Sao Paulo |
Dessverre ble ikke ALine den suksessen man hadde håpet og trodd på. Med sitt grensesprengende konsept hadde man jo i utgangspunktet optimistiske prognoser spesielt for det amerikanske markedet, men dessverre viste det seg at interessen avtok ettersom tiden løp. Siemens/München hadde etter hvert også vist relativt kjølig interesse. Ja, noen sentrale personer var direkte motstander av hele konseptet ALine bygget på, og da kunne man ane at løpet var kjørt.
Da det hele var avklart og ALine "gravlagt", skrev Lars Baardsgaard en "nekrolog" som oppsummerte hele ALine-løpet:
Allerede i 1993 var vi deltakere i et Telenorprosjekt
med tema: Høyhastighetsnett. Dette, sammen med våre vurderinger omkring
overføring av synkrone kanaler i kombinasjon med asynkron trafikk på
ett medium, ga oss ideen om en relativ enkel ATM aksessprotokoll. Gjennom
videre studier kom vi frem til at denne ideen kunne realiseres. På den
måten hadde vi allerede i 1994 ALine ganske godt definert. Vi startet
da 3 parallelle løp:
|
Alle disse 3 løpene ble gjort i samarbeid med NTNU i Trondheim og Siemens i München, og Utviklingsavdelingen hos oss så på realiseringen av ALine. Gjennom positive tilbakemeldinger på Telecom-messen i Geneve (1995), EUs Act utviklingsprogram (et program hvor vi ble tatt opp) og Utviklingsavdelingens realiseringsplan, ville vi gjerne sette i gang utviklingen. Men ALine var nok et nummer for stort for oss, så vi måtte søke samarbeidspartnere. Den opprinnelige ideen om at Telenor og SND sammen med oss skulle finansiere prosjektet strandet av politiske grunner. Så vi måtte søke partnere i Siemenshuset. Forretningsenheten Transport (TR) ville være med oss, og vi satte i gang med en BOS prosess (Business Opportunity Scanning) med deltakere fra Oslo, München og USA. Tilpasningen til Sonet og USA-markedet var et viktig alibi for at TR kunne investere i ALine.
Kickoff for selve utviklingsprosjektet ALine
var i desember 1996, det var da allerede gått 2 år med flere faser forprosjekt.
Utviklingen var i store trekk i Oslo, men med deltakelse fra Siemens/Sveits
og Siemens/ München samt konsulenter. På det meste var det 90 personer
som var beskjeftiget med ALine. Ett år senere, desember 1997, var det
første demosystemet opp og gikk med synkrone kanaler overført i ATM-celler
på en ALine-ring.
Det kan vel også her nevnes at vi med ALine-konseptet
deltok i den store innovasjonskonkurransen i Siemens jubileumsåret,
hvor vi var mellom de 50 finalistene!
Produktet var ferdig for markedet i august
1998, og allerede måneden etterpå hadde vi de første pilotkundene. Det
så veldig lovende ut, men introduksjon av utradisjonelle løsninger tar
tid hos både nye og gamle teleoperatører. Til tross for en formidabel
innsats fra salgsapparatet vårt viste det seg at markedet vel ikke var
modent for ALine. Vi fikk også liten drahjelp fra markedsapparatene
i München og USA, så det ble ikke det store trykket fra Siemens side.
At produktet ikke var "core business" i den forretningsenheten
vi arbeidet sammen med, var nok også en medvirkende årsak til at de
forventede resultater uteble.
Vi var tidlig ute, til tross for at vi mistet
ca. ett år i prosessen for å få startet prosjektet. Tilsvarende konsepter
dukket opp i USA, og teknologien (ATM VP ringer) var lenge en av kandidatene
til neste generasjon multiservice plattformer. ATM VP ringer har i ettertid
vist seg å ha for dårlig skalerbarhet, samtidig som utbredelsen av ATM
som en generell transportteknologi, bremset opp. Vinnerne ble Ethernet
og NG Sonet/SDH. ALine var likevel på vei inn i andre applikasjonsområder
som dedikert lokalt transportsystem for mobilnett og EWSD.
Det bør vel også her nevnes at toppledelsen
i Oslo og i München har stått bak prosjektet, og således støttet opp
hele tiden. Men da resultatene ikke kom, ble det på toppnivå besluttet
at ALine-produktet skulle legges ned. De nevnte grunner, samt TRs strategi
var begrunnelsen
Våren 2000 ble prosjektet avsluttet, noe
som dro med seg hele Seksjon Telecom Systems, og en epoke med over 25
års egenutvikling av telekommunikasjonsutstyr i Norge var over for Siemens.
Utviklingsavdelingen som nå var et skikkelig samkjørt multidisiplin
team med et høyt faglig nivå, lever videre i beste velgående utenfor
Siemens som ADVA Optical Networking AS. F&U-kostnadene for ALine
ble til sammen NOK 150 millioner. Av dette dekket Siemens AG (TR) NOK
75 millioner og vi NOK 75 millioner. I tillegg dekket TR NOK 24 millioner
for enabling/support.
I ettertid kan man vel summere det hele opp slik:
|
OL 1994
Kommunikasjonsnettet under OL på Lillehammer i 1994 var ganske omfattende, og Siemens hadde store leveranser av viktige og kritiske komponenter til dette nettet. I forbindelse med disse leveransene, som var utstyr levert fra Siemens AG, var Hans Egil Holmstrøm krumtappen fra vår side. I tillegg var Geir Landmark sterkt engasjert ved uttegning av anleggene, og ikke minst uttesting av alt utstyret etter montasje.
Da OL var over kunne Hans Egil konstatere at alt hadde gått bra og ”vårt” utstyr hadde fungert perfekt. I den anledning ble han intervjuet av TLCstikka for april 94, hvor han oppsummerte status.
|
Vårt digitale lyd- og billedsystem
fungerte perfekt, slår |
Det ble til sammen benyttet 92 PAL kodere, 89 PAL dekodere, 35 digitale kodere og 35 digitale dekodere under lekene. Det digitale utstyret brukte NRK ORTO 94 for transmisjon av det internasjonale signalet fra alle arenaer til Radio- og TV-sentret (IBC). Nasjonalt brukte NRK de digitale kodekene for overføring fra arenaer til IBC og fra IBC til Marienlyst i Oslo.
Det analoge utstyret ble benyttet av alle TV-selskapene lokalt i OL-området, samt for overføring av videosignaler til satelittstasjoner for videre sending mot utlandet, sier Holmstrøm. En helt spesiell applikasjon ble benyttet av politiet for trafikkovervåking med helikopter. - Helikoptrene som patruljerte mellom Oslo og OL-regionen, var utstyrt med kameraer. Fra helikopteret ble signalene sendt videre via radiolinjeforbindelser ned til en nærliggende basestasjon på bakken. Fra denne ble signalet overført via kodekforbindelser til politiets hovedkvarter i Lillehammer hvor bildene ble overvåket på monitor, avslutter Holmstrøm.
Under OL ble det benyttet totalt 275 sendeomsetterer og 263 mottakeromsettere på 15 kHz. Kanalene ble benyttet for overføring av den internasjonale lyden for radio og TV (bakgrunnslyd). Man snakker om ca. 38 lokale samband og ca. 25 internasjonale (2x15 kHz). I tillegg var det ca. 80 kommentatorsamband loalt og ca. 25 internasjonale. Disse var i hovedsak monokanaler, avslutter Holmstrøm.
Divisjon Telecom med verdensansvar for PDH-systemene
Da SDH-systemene kom på banen mot slutten av 1980-årene og spesielt utover i 90-årene, ble det fort klart at disse ville overta for PDH-systemene. Noen nyutvikling innen PDH-teknologien ville ikke bli foretatt, all utvikling fremover ville bli konsentrert om SDH-teknologien. Men fremdeles var det mange PDH-systemer i drift rundt om i verden. Flere steder var det også aktuelt med utvidelser på disse strekningene, og på mindre steder hadde man kanskje heller ikke behov for den funksjonaliteten de mer kostbare SDH-systemene hadde å tilby. Følgelig ville nok PDH-systemene være i drift i nettverkene i flere år fremover, men usikkerheten var allikevel hvor fort teknologiskiftet ville skje.
Les mer,
vedlegg 23. |
Optimismen var stor, og vi så store muligheter til å utnytte den siste rest av PDH-teknologien, spesielt kanskje i deler av verden hvor utviklingen ikke var kommet så langt som i de mer industrialiserte land, og hvor man hadde bruk for enklere og billigere systemer. Dessverre ble det ikke helt som vi hadde håpet på. Flere forhold innvirket på dette. Innen kort tid ble produksjonsavdelingen solgt (1998), Utviklingsavdelingen likeså (2000), og teknologiskiftet PDH/SDH gikk nok fortere enn man tidligere hadde antatt.
Tele-Systemers to nye internasjonale "børster"
Ved den store organisasjonsendringen som ble foretatt i 1995 ble det klart at Tele-Systemer utelukkende skulle drive med eksport. Utviklingsavdelingen skulle nå utvikle produkter primært for det internasjonale markedet, og markedsføringen skulle skje via Siemens i München eller de enkelte LGer. Vi kunne derfor ikke bare sitte rolig å vente på bestillinger derfra, men måtte aktivt gå ut og promotere våre produkter i markedet, og nye personer ble ansatt for dette formål. To av dem, Morten Sigvardsen og Runar Pettersen, ble intervjuet i TLCstikka for juni/96, og utdrag av dette intervjuet er gjengitt nedenfor. Det var ikke fritt for at ambisjonene var høye. I intervjuet forteller de også litt om utfordringene i tiden som skulle komme.
De er Tele-Systemers (TS) nye internasjonale "børster" som skal selge seksjonens transmisjonssystemer over hele verden. KAMene Runar Pettersen og Morten Sigvardsens ambisjoner er å klare en omsetning på mellom 300 og 500 millioner kroner i løpet av en 3 til 5 års periode. - Men vekstpotensialet for denne typen produkter er langt høyere. Derfor er det ikke usannsynlig at omsetningen blir vesentlig større, påpeker de.
|
Den nye KAMene Runar Pettersen
(til venstre) og Morten Sigvardsen |
Runar kommer fra bedriften NorControl i Horten hvor han har jobbet som salgssjef innen området maritim skipselektronikk primært mot Fjerne Østen i 4 år. Morten er derimot en "gammel ringrev" i Siemens-sammenheng. Han kom til selskapet i 1981 og har vært innom seksjon Tele tidligere på komponentsiden. De tre siste årene bygget han opp en logistikk- og innkjøpsavdeling for ulike divisjoner innen Siemens.
Norge har historisk vært avhengig av Siemens
AG med hensyn til salg av transmisjonsprodukter. Nå ønsker TS å gå direkte
mot de enkelte LGene for å se om seksjonens produkter er salgbare der.
Så langt har seksjonen hatt suksess med sine transmisjonsprodukter i
Brasil og Israel, og nå ønsker man å få sterkere fotfeste i Europa,
Australia og Asia.
Morten har allerede vært i Brasil og hilst
på folkene i Equitel, og han kan bekrefte at det er et marked av stor
betydning for Tele Systemer. - Samarbeidet med Equitel har båret frukter.
I løpet av en tre års-periode er omsetningen økt fra noen hundre tusen
kroner til 35 millioner. I Brasil alene kan markedet for våre produkter
komme opp i nærmere 50 millioner kroner i året. Det er klart at her
er det mye penger å hente og når vi får land som Argentina med på laget,
snakker vi om et stort inntjeningspotensial.
Ennå har ikke herrene Morten og Runar formelt
avklart hvordan de skal fordele verden seg i mellom. - Vi er et «winning
team» som utfyller hverandre på de fleste områder, sier Morten og Runar
som ikke er snaue når de sier at de i løpet av 3 til 5 år skal klare
en omsetning på mellom 300 til 500 millioner kroner.
- Går alt som det skal og vi får det rette
produktsortimentet, er det ikke usannsynlig å oppnå en enda større omsetning!
Det globale elektroniske markedet for Siemens alene kommer til å øke
fra 3100 milliarder DM i 1995 til 8900 milliarder DM i år 2010. - Det
er naturlig å tro at den høyeste vekstraten ligger innen IT- og telekommunikasjon,
og vi skal innenfor vårt område bidra til denne veksten, avslutter to-spannet
Morten og Runar.
SDH-utstyr til Televerket
De første SDH-systemene fra oss (STM-1) ble levert til Televerket, Oslo distrikt, mot midten av 1990-tallet. Disse systemene kom, som nevnt tidligere, fra GPT i Coventry/England, hvor Siemens hadde eierinteresser. Siemens hadde også en markedsavtale med GPT hvor GPT skulle levere SDH Add/Drop-utstyr til Siemens siden Siemens bare hadde såkalt SDH Crossconnect under utvikling. Situasjonen for Televerket i Oslo på begynnelsen av 1990-tallet var at man trengte å utvide kapasiteten betraktelig i visse områder. Etter en grundig evaluering i Oslo Distrikt viste det seg at det var SDH-utstyr man skulle satse på, og utstyret fra GPT kom best ut i konkurransen mellom flere leverandører. Yngve Aanvik fra Oslo distrikt var primus motor i denne utbyggingen (han ble forøvrig en del år senere ansatt hos oss i Siemens). Leveransene gikk etter planen, og det ble også fra vår side (Eivind Kragnes) gjennomført kurs i utstyret for driftspersonellet i Oslo distrikt.
På den tiden var det ikke mange på markedsføringssiden hos oss som var engasjert i SDH. Delvis fordi det var en forholdsvis ny teknologi, men også det faktum at utstyret som var aktuelt kom fra en part (GPT) vi tidligere ikke hadde hatt noe samarbeid med. Forespørselen fra Oslo Distrikt kom dessuten også litt overraskende på oss siden Televerket sentralt ikke var involvert i dette. Johan Fredrik Horn, Nils Tolleshaug og Fredrik Altmeier (som da var forholdsvis nyansatt hos oss) ble satt på oppgaven. Dette teamet håndterte oppgaven meget godt, og hadde dessuten god hjelp av Mike Shephard fra GPT som hadde ansvaret for Norge. Resultatet ble et vellykket prosjekt. Utstyret ble levert og installert i Oslo Distrikt i slutten av 1993 og begynnelsen av 1994, og idriftsatt i løpet av høsten 1994.
Første SDH-tilbud til Televerket
For Televerket sentralt ble det etter hvert også aktuelt, ved utvidelser og erstatning for PDH-systemene, å installere SDH-utstyr i nettet. Det var en naturlig følge av den teknologiske utviklingen, men de gode erfaringene fra installasjonen i Oslo Distrikt var nok også med på å påvirke dette. Televerket gikk derfor i 1993 ut med en forespørsel på leveranse av denne typen utstyr. Siemens både sentralt og lokalt satset sterkt på å vinne denne kontrakten, og det ble etablert et eget team innen konsernet for å utarbeide et tilbud. Hos oss var det mange sentrale personer på utvikling og markedsføring som var involvert, med Johan Fredrik Horn som prosjektleder. Arbeidet skjedde i tett samarbeid med personer fra Siemens i Tyskland, Italia og England. Tilbudet til Televerket ble levert 24. mai 1994.
Dessverre nådde vi ikke helt opp i konkurransen, og stor ble overraskelsen da det viste seg at det var NKT (Nordiske Kabel- og Traadfabrikker A/S, senere DSC Communications) i Danmark som vant kontrakten. Mange hadde knapt hørt om NKT i SDH-sammenheng.
En medvirkende årsak til at Televerket valgte NKT kan muligens skyldes en uheldig leveranse Siemens hadde til dem på et tidligere tidspunkt. Da ble det levert 565 Mbit/s PDH-utstyr fra Siemens AG. Det viste seg etter kort tid at dette utstyret dessverre var beheftet med en alvorlig feil forårsaket av svake komponenter i sentrale funksjonsdeler. Resultatet av dette ble at alt utstyret måtte gjennom en modifikasjonsprosess i produksjonen hos oss. Dette arbeidet varte selvsagt en stund, og i denne perioden anskaffet Televerket tilsvarende PDH-utstyr fra NKT for på den måten å minske problemene i nettet. NKT leverte utstyr på kort varsel og fikk derved et godt rykte hos Televerket, og ikke minst en god fot innenfor hos dem. For oss ble resultatet et tilsvarende dårlig rykte.
Andre SDH-tilbud til Televerket
NKT greide imidlertid ikke å levere utstyret etter kontrakten, derfor ble Televerket tvunget til å komme ut med en forespørsel på leverandør nr. 2 i tillegg til NKT. Vi var nå enda mer oppsatt på å vinne denne kontrakten, spesielt fordi vi nå allerede hadde SDH-utstyr fra GPT i drift hos Oslo Distrikt. På sommeren i 1996 ble det ansatt en ny KAM på Tele-Nett for å serve Televerket (eller Telenor som det etter hvert ble hetende), nemlig Jon Sjaavaag. Han kom til oss fra Telenor, og hans bakgrunn derfra hadde selvsagt stor betydning i hans nye jobb hos oss. Han fikk da med en gang (14 dager før tilbudet skulle leveres) sammen med Johan Fredrik Horn, som var avdelingsleder, ansvaret for å ro i land SDH-kontrakten. Nils Tolleshaug hadde ansvaret for teamet som besvarte de tekniske spesifikasjonene. SDH-kontrakten med Telenor ble verdsatt til over 200 millioner kroner, en 3-års rammeavtale med en umiddelbar opsjon på utvidelse.
I et intervju med Jon Sjaavaag i TLCstikka fra juli/1997, karakteriserte han kontraktsforhandlingene som meget tøffe. De pågikk fra sommeren 1996 til februar 97 før man kom i mål med avtalen. Et av kjernepunktene i forhandlingene var TMN-systemet (Telecom Management Network). Siden NKT vant den første kontrakten og hadde lovet Telenor å utvikle et management-system etter deres spesifikasjoner, var det selvsagt dette management-systemet som ble foretrukket av Telenor (NKT TMN). Siemens hadde sitt eget management-system (SMN-OS) for SDH-nettet og et annet system (EMOS) for utstyret fra GPT. SMN-OS og EMOS samarbeidet gjennom en såkalt protokollkonverter (NE-server). Dette oppsettet var selvsagt ikke kompatibelt med NKT TMN. Det ble derfor krevende forhandlinger da Telenor også ville bruke denne NE-serveren til å kommunisere med EMOS og utstyret fra GPT. Men heldigvis kom man altså i mål.
I utgangspunktet skulle nå NKT og Siemens være likeverdige leverandører til Telenors nett. Den som gjør den beste jobben og har det beste utstyret, får flest leveranser. Og ambisjonene og forventningene hos Siemens var store. Det ble også ansatt en egen prosjektleder (Arild Ellingsrud) som skulle ha ansvaret for den daglige oppfølgingen av kontrakten.
Dessverre ble ikke SDH-kontrakten det man hadde håpet på. I kontrakten var det ikke (bevisst eller ubevisst) lagt inn noen valutaklausul. Og utviklingen av valutakursen på den tiden var ikke spesielt gunstig for vårt vedkommende. Heldigvis hadde Siemens tegnet en valutaforsikring på 3 år som kompenserte for deler av valutatapet. Resultatet ble en stadig mindre fortjeneste på utstyret vi solgte, slik at vi til slutt nesten solgte med tap.
Øvrige SDH leveranser
I siste halvdel av 1990-tallet begynte kraftbransjen å bygge sine egne transmisjonsnett. De la ned fiberoptiske kabler langs sine kraftlinjer, eller spant dem på selve kraftledningen. I en tidlig fase kjøpte de en del utstyr fra oss (for eksempel OLTS, OLTE8) for å distribuere styresignaler til kraftstasjonene, og i tillegg for at driftspersonellet kunne kommunisere langs linjene. Noenlunde samme forhold gjorde seg også gjeldene i Jernbaneverket. Åpenbart ønsket man selv å ha kontrollen på nettet og ikke være avhengig av andre operatører (Televerket).
Helt i begynnelsen av 1996 inngikk TLC en rammeavtale med tre energiselskaper (Oslo Energi Tele, ElTele Rogaland og Statnett SF/Tele) om levering av SDH-utstyr til utbygging av energiforsyningens telenett. Kontrakten representerte over en tre-års periode en verdi på nærmere 100 millioner kroner, kunne KAM for energiselskapene (Geir Arne Danielsen) fortelle til TLCstikka (nr.2 1996). De tre nevnte kraftverkene sto bak dannelsen av et nytt selskap (ElTele A/S), som skulle sikre enhetlig SDH-utstyr til denne utbyggingen. ElTele A/S skulle fungere som en nasjonal overbygning med regional tilknytning. Bakgrunnen for avtalen med Siemens var utbygging av et landsdekkende telekommunikasjonsnett basert på SDH-teknologi og optiske fibre. Avtalen ble også omtalt i Telecom Revy nr. 16, mai 1996,
Nye teleoperatører
I 1996 ble selskapet Enitel etablert av 7 energiverk, blant dem Statnett. Og i 1997 ble Statnett og Telia enige om å utvikle et konkurrerende telenett i Norge. Det skulle skje ved at Statnett og 29 andre norske kraftleverandører omskapte kraftlinjene til telenett ved å spinne optisk fiber på kraftlinjene. Telia og andre telekomselskaper skulle så leie fiberlinjene. Investeringen ble anslått til 800 millioner kroner. Telias plan var å gå tungt inn i det norske telemarkedet når det ble åpnet for konkurranse 1. januar 1998.
Statnett på sin side så for seg et helt nytt forretningsområde ved at 9.000 kilometer kraftlinjer i tillegg ble telelinjer. Gjennom sitt selskap NorSea Com la Telia og Enitel også ned en fiberoptisk kabel sjøveien fra Norge via oljeinstallasjonene i Nordsjøen, og over til England. Den ble ført videre over til Nederland og tilbake igjen via Sverige til Norge. Dermed hadde man etablert en nordeuropeisk fiberring med enorm kapasitet. Vyene var med andre ord store, og sommeren 1999 besluttet Enitel å gå på børs. Med en overtegning på 200 % ble selskapet raskt verdsatt til nærmere 2 milliarder kroner.
Gjennom Enitel dukket altså en ny aktør opp på operatørmarkedet
i Norge med et omfattende fiberoptisk nett. Siemens Telecom hadde jo
alt som skulle til av optiske transmisjonsprodukter, og vi fikk raskt
en betydelig leveringsposisjon i Enitel, og leverte utstyr for mange
millioner. For det landbaserte nettet var det SDH-utstyr i alle varianter
som var aktuelt, mens på de oversjøiske strekningene ble det satt inn
såkalt WDM- (Wavelength Division Multiplexing) og DWDM- (Dense Wavelength
Division Multiplexing) utstyr,
(les
mer, vedlegg 26). WDM og DWDM utstyret ble benyttet for disse
gjorde bruk av høyeffektslasere som gjorde det mulig å transmittere
det optiske signalet over store avstander uten behov for regenerering.
WDM og DWDM er en teknologi som multiplekser et antall optiske signaler på en optisk fiber ved å bruke forskjellige bølgelengder av laserlyset. På den måten kan man på en singel fiber etablere et stort antall transmisjonskanaler.
Enitel fortsatte investeringene i det nye nettet, men inntektene kom ikke like raskt. Gradvis gikk det opp for selskapets ledelse at Enitel var helt avhengig av at Telenors konkurrenter lyktes. Spesielt var det avgjørende at veksten i bredbåndsmarkedet ble betydelig. Det kom derfor som et sjokk på selskapet da planene om en fusjon mellom Telia og Telenor ble lansert. EUs organer påla imidlertid Telia å selge sin virksomhet i Norge, men det skremte likevel ikke ledelsen i Enitel. De kjøpte like godt sin potensielt største kunde. To milliarder kroner betalte Enitel for Telia Norge. Dermed var selskapet gått fra å være et rent telenettselskap med utspring i energiverkenes kabelnett til å bli en helintegrert teleoperatør. Det ble ingen billig moro.
Enitel fortsatte satsningen. De lanserte planer for en milliardsatsing på å bli Norges tredje mobiloperatør. Selskapet meldte seg på i konkurransen om lisensene for å drive tredje generasjons mobiltelefoni (UMTS), og fikk da også den fjerde og siste lisensen som myndighetene hadde utlyst. Men i telekomsektoren skifter alliansene raskt. Da samarbeidet mellom Telia og Telenor sprakk, meldte etter hvert svenskene seg på ny som interessenter i det norske markedet. På mobilsiden kjøpte Telia NetCom, samtidig som det ble tegnet kontrakt med Enitel om fastnettelefoni. De siste krumspringene fra Enitels side var satsingen på Broadband Mobile, selskapet som etter relativt kort tid gikk konkurs.
Enitel fikk etter hvert en gjeld på ca. 4 milliarder kroner som de ikke klarte å betjene. 29. august 2001 går Enitel til Skifteretten for å få konkursbeskyttelse. Dette kunne bli landets største konkurs etter Reksten-konkursene. Det ble etablert en gjeldsnevnd hvor Arne Besseberg fra Siemens representerte leverandørene. Både Telia og Tele Danmark viste interesse for å overta et restrukturert Enitel. Gjeldsnevndens leder, Knut Ro, etablerte Enitel Drift AS. Selskapet går imidlertid konkurs 17.9.2001. Og Siemens som den siste tiden før konkursen hadde levert en god del utstyr til Enitel uten å ha fått betalt, måtte ta et betydelig tap.
BaneTele som opprinnelig var en avdeling i Jernbaneverket, overtok i 2001 konkursboet i Enitel, og hadde i tillegg en leieavtale med Jernbaneverket om fibernettet som var etablert langs jernbanen. Til sammen utgjorde dette et nett på 12.500 km, som dekket store deler av Norge. BaneTeles nett er nettet med den høyeste overføringskapasitet i Norge. Siemens Telecom var fra starten av BaneTele og i mange år fremover, deres hovedleverandør av transmisjonsutstyr. BaneTele ble i 2009 kjøpt opp av Ventelo og organisert som Ventelo Networks.
Sentrale i leveransene til disse selskapene var foruten KAM Geir Arne Danielsen på den merkantile siden, Jens Martin Olsen, Ole Petter Røstad, Trond Lieng og Yngve Aanvik på den tekniske siden.
Synkroniseringsutstyr til FTD
Mot slutten av 1990 årene hadde FTD investert i et landsomfattende SDH-nett, i det vesentlige bestående av STM-1 og STM-4 Add-drop multipleksere. Utstyret var levert fra oss og kom fra GPT og senere fra Siemens AG, dvs. tilsvarende utstyr som vi i denne tiden også leverte til Televerket og El-kraft operatørene. KAM for FTD i denne sammenhengen var Hans Egil Holmstrøm.
Utbyggingen av SDH-nettet skjedde i et stort tempo, og man innså tydeligvis etter hvert at synkroniseringen kunne by på problemer med fare for ustabiliteter i nettet (bit-slip, tap av data). Det var ikke utarbeidet noen overordnet synkroniseringsplan, og det var tildels uklart hvem som hadde ansvaret for å følge opp dette i nettet. FTD gikk derfor i februar 2001 ut med en forespørsel på leveranse av synkroniseringsutstyr samt konsulentbistand til utarbeidelse av synkroniseringsplan, og i tillegg montasje, idriftsetting og kursing av FTD personell. Hovedinnholdet i forespørselen var utarbeidelse av et robust synkroniseringsnett som også kunne håndtere og rekonfigurere seg ved omfattende feiltilstander i nettet. Fra FTDs side var Ole Kåre Bakke teknisk ansvarlig for utarbeidelsen av tilbudet. Han hadde tidligere vært ansatt hos oss og var da engasjert i utviklingen av de fiberoptiske systemene.
Siemens markedsførte på den tiden også eget synkroniseringsutstyr (via et amerikansk firma), men dette var man i ferd med å terminere. Vi satset derfor på å levere utstyr fra Oscilloquartz, som ble ansett for å være ledende på markedet, og spesielt også fordi FTD allerede hadde slikt utstyr i nettet i forbindelse med synkroniseringen av sitt PDH-nett, og dessuten hadde ytret ønsker i den retning. Problemet var imidlertid at Eurocom, som var den norske representanten for Oscilloquartz, også hadde til hensikt å levere tilbud til FTD. Hvis vi skulle levere utstyr fra Oscilloquartz til FTD måtte dette i utgangspunktet skje via Eurocom som da selvsagt kunne kontrollere prisene til sin fordel. Imidlertid, Eurocom var i denne sammenheng nærmest å anse som et handelsfirma og hadde ikke egen kompetanse på synkronisering, ei heller montasje og idriftsetting. Vi, Siemens, var nok derfor i en særstilling når det gjaldt det totale innholdet i forespørselen og hadde dessuten montasjepersonell som allerede var sikkerhetsklarert for å komme inn på forsvarets stasjoner. Det ble opprettet et eget team for å håndtere forespørselen.
Hans Egil Holmstrøm, som hadde vært med i starten da forespørselen kom fra FTD, var i mellomtiden blitt erstattet av Geir Landmark som KAM for FTD. Geir ble derfor nå merkantil ansvarlig for prosjektet og Eivind Kragnes ble oppnevnt som teknisk ansvarlig. I tillegg ble det opprettet et samarbeid med en synkroniseringsekspert fra München, Kurt-Ulrich Möller. Det var imidlertid også nødvendig å skaffe en annen kilde enn Eurocom for utstyret fra Oscilloquartz. Via vår samarbeidspartner i München åpnet det seg en mulighet for å kjøpe utstyr fra den tyske representanten for Oscilloquartz (Unverdross Technik). På grunn av dette firmaets store leveranser i Tyskland, kunne vi derfor få relativt gunstige utstyrspriser. Med dette som utgangspunkt ble det utarbeidet et omfattende tilbud til FTD som ble levert i midten av 2001. Omfanget var på ca. 10 millioner NOK. Vi vant oppdraget, og arbeidet fortsatte videre med utarbeidelse av alle detaljer. På den tiden skiftet også FTD navn til FLO/IKT (Forsvarets Logistikk Organisasjon / Informasjons- og Kommunikasjonsteknologi). Fra FLO/IKT var det Øyvind Moberg og Yngve Johansen som var de tekniske medarbeiderne.
Det skulle imidlertid i mai/2002 opptre en situasjon som kunne ha veltet hele prosjektet. Organisasjonsendringer i München medførte at ansvaret for synkroniseringsutstyr ble overført til en annen avdeling. Disse hevdet nå at leveranse og fakturering av utstyret fra Oscilloquartz ikke kunne skje direkte fra firmaet Unverdross til oss, men skulle gå gjennom dem og da med 20% påslag på prisene. De skulle altså ha 20 % av utstyrsomfanget for kun å håndtere leveranse og fakturering. Begrunnelsen for dette var at omsetningen ville opptre i deres papirer, og de kunne ikke ha en omsetning der som ikke viste noen fortjeneste. Dette var for oss en uholdbar situasjon, men heldigvis løste det hele seg etter en intens telefon- og mailkommunikasjon i løpet av 17. mai (!). Resultatet ble at leveranse og fakturering skulle skje direkte fra Unverdross til oss, altså helt utenom avdelingen i München. Roen senket seg igjen, og vi kunne forsette de videre forhandlingene med FLO/IKT vedrørende de endelige tekniske og merkantile detaljer.
Bildet til venstre viser ”prosjektgruppen” for synkroniseringsprosjektet under besøk hos firmaet Unverdross Technik i Wörthsee (en liten landsby litt vest for München) hvor firmaet hadde sitt hovedkontor, i slutten av mai 2002. På programmet sto avklaring av de siste tekniske detaljene.
Fra venstre: Eivind Kragnes, Rainer Unverdross, Øyvind Moberg (FLO/IKT), Geir Landmark, Kurt-Ulrich Möller og Yngve Johansen |
De første utstyrsleveransene skjedde på høsten i 2002, og installeringen foregikk mot slutten av dette året og utover i 2003. Geir Landmark hadde i tillegg til den merkantile delen, også ansvaret for montasje og idriftsetting. Det var et omfattende arbeid siden utstyret var spredt i nettet over hele landet fra Kirkenes i nord til Stavanger i syd. Det ble i tillegg utarbeidet kursmateriell og avholdt kurs for driftspersonellet.
Prosjektet ble vellykket og FLO/IKT var meget fornøyd med resultatet. Oppfølgingen i løpet av prosjektperioden både fra firmaet Unverdross og Oscilloquartz, var også meget bra.
Dessverre skjedde det kort tid etter at prosjektet var avsluttet, en del omfattende organisatoriske endringer i FLO/IKT (nedbemanninger, førtidspensjoneringer). Dette medførte blant annet at de to teknisk ansvarlige derfra som deltok i prosjektet, sluttet. Man kan derfor bare håpe at den kompetansen som varerioden, ble overført til andre personer og ble med videre i FLO/IKT.