Fjernskriver- og Datavirksomheten på Siemens Teleteknikk

Fjernskriverepoken som hos oss ble innledet i slutten av 1920-årene og fortsatte utover i 30-årene med stor aktivitet, vakte stor oppsikt. Allerede i 1928 hadde Telegrafverket hatt en fjernskriver fra Siemens til utprøving, og i 1931 anskaffet de et større antall.
 

I 1934 leverte Siemens det første fjernskriveranlegg til Norsk Telegrambyrå (NTB) for overføring av nyhetsstoff til samtlige Oslo-aviser. Senere ble utenbys aviser og en del offentlige kontorer også koplet til dette anlegget. Da var det fjernskriveren T-Typ 37 som var aktuell. Den ble produsert i over 500 000 eksemplarer. Servicetekniker Robert Garvang karakteriserte denne som den beste mekaniske fjernskriveren Siemens hadde produsert.   Fjernskriveren ga Siemens en nærmest enerådende posisjon på telex-markedet fra før andre verdenskrig og frem til midt på 1970-tallet. I 1957 ble fjernskriveren T 100 introdusert på markedet. Den solgte meget godt selv med opptil 36 måneders leveringstid. Den ble fram til 1980 produsert i et stykktall på 516 000 enheter, og ble i denne perioden nærmest som en  ”melkeku” for Siemens i Norge.

Fjernskriver T-Typ 37

Fra starten av og fram til 1965 var det Arvid Wiger som hadde ansvaret for fjernskrivervirksomheten. Han hadde en meget god kontakt med kundene (Televerket, Forsvaret, NSB, NTB, skipsmeglere og avisene). Inge Bø ble ansatt hos Wiger i januar 1963, og førte denne virksomheten videre da Wiger sluttet.   I starten av sin karriere hos Siemens hadde Inge et informasjonsopphold i München/Berlin (Werner Werk für Telegrafie, WWT) av ett års varighet. Der hadde han Paul Böhlk som fadder, en mann som var den evige hjelpsomme venn for oss og kundene i Norge, og flere ble nære venner med ham.

Bø (til venstre) og Paul Böhlk

 

I 1964 ble en Siemens fjernskrivermeldingssentral idriftsatt for SAS i Ruseløkkveien. Senere samme året idriftsatte Siemens en halvautomatisk fjernskrivermeldingssentral for Luftforsvarets Forsyningskommando (LFK) i bunkersen i Holmenkollen. Dette var på den tiden en teknisk nyvinning idet den var utstyrt med magnetbåndlager i stedet for, som tidligere, hullbåndlager. Rolf Malm var prosjektleder for denne installasjonen, og Kåre Andersen sto for montasje og idriftsettelse. Oberst Heien i LFK sto for den offisielle åpningen av anlegget.

 

Fjernskriver T100

Arvid Wiger

Holmenkollanlegget under testing

 

Ny Fjernkopler for det norske teleksnettet

I første halvdel av 1970- tallet oppsto det behov for en ny type fjernkobler som var mer tilpasset Televerkets signaleringssystem, oppkoblingsprosedyre og betjeningsbehov.

 

Tele utarbeidet et forslag basert på halvlederteknikk. Dette ble avvist av Siemens AG (Fs) som uspiselig. De mente tvert imot at den måtte baseres på reléteknikk, noe vi mente var å gå baklengs inn i fremtiden. Vi fikk tilbud om et opphold på laboratoriet i München, hvor reléteknikken og kunnskap om fjernkoblere sto høyt. Rolv Andersen ble sendt sørover som gjest hos Hr. Zott. Som gjest måtte man spandere Weisswurst og øl på avdelingen han besøkte, det ble kalt arbeidsfrokost (Arbeitsfrühstück). Etter 14 dager var funksjonsbeskrivelse og strømløpsskjema samt relé-tidsskjema på plass. En funksjonsmodell (såkalt Brettschaltung) ble bygd opp på laboratoriet og demonstrert for Televerket. Televerket ble imponert og Siemens fikk bestilling på en første serie på noen hundre enheter. Deretter ble en prototyp som forløper til serieproduksjon utviklet.

 

Det var gøyalt å jobbe med reléer igjen, og det gikk i alle fall an å høre at her skjedde det noe, sa Rolv Andersen etter sitt opphold hos Hr. Zott, og reléversjonen passet for så vidt godt til fjernskriveren T100 som jo heller ikke var helt lydløs.   Det ble benyttet Siemens kamrelé som vår komponentavdeling framskaffet til meget gunstige priser direkte fra Siemens i Portugal. Kanskje en medvirkende årsak til at vi vant anbudet?   Totalt ble det produsert fjernkoblere så lenge T100 ble levert, i alt ca. 5000 enheter. Rolv Andersen var ansvarlig for prosjektet.

Fjernkopler modell 1974 N for Televerket

Elektronisk fjernskriver T 1000 kommer

I 1976 lanserte Siemens den helelektroniske fjernskriveren T1000 for telekstjenesten på verdensmarkedet. Denne oppnådde et produksjons-volum på 440000 stk. I 1978 kom denne fjernskriveren på det norske markedet, men her fikk vi konkurranse fra Philips, og markedet mot Televerket ble delt mellom Siemens og Philips så lenge telekstjenesten var operativ.

 

Det var stor feiring både på Linderud og i München da vi fikk den første bestillingen på den nye typen fjernskriver. Men kort tid etterpå fikk Stamhaus en teleks som fortalte at bestillingen fra Televerket var annullert.   Det ble stor oppstandelse, men heldigvis viste det seg at det bare var Kjell Høitomt som hadde vært ute med en av sine mange ”practical jokes”.

Den første bestillingen av T1000 feires på Linderud

 

Selv om T1000 var et meget pålitelig produkt hendte det allikevel at noen eksemplarer måtte sendes til Berlin for garanti-reparasjon. Ved en anledning i 1981 utspant det seg en spesiell hendelse. To eksemplarer av T1000 var sendt til Berlin emballert i en kartongkasse. Kort tid etter fikk Paul Böhlk, vår kontaktperson i München, følgende brev fra Hr. Schauer i Berlin:

Fjernskriver T1000

 

«Wir haben in zwei Kartons der zurückgeliferten Fernschreiber T1000s Mäusernester gefunden, wobei die Nester in jeder Beziehung vollständig waren. Die arme Tiere sind verhungert. Uns interssierte es, ob es deutsche oder asylsuchende Mäuse waren. Die Sache ist eindeutig! Das in den Nestern verwendete Papier hatte norwegische Text».

Hell-produkter

Både i 50-, 60- og utover i 70-årene leverte vi produkter fra Dr. ing. Rudolf Hell, de såkalte Hell-produktene. Dette var fjernkopierings-, faksimile- og telefotoutstyr, og vi leverte dette i særlig grad til NTB. Vi var de første på markedet i Norge med faksimileapparater.

 

Vi hadde et nyskapningsprosjekt for å lette fortollingen for Tollvesenet. Dette inkluderte over 15 faksimileapparater. Utfylte tollpapirer kunne nå enkelt sendes over telenettet. Fra vår side var Rolf Malm sterkt engasjert i dette prosjektet.

 

Politiet brukte også telefakstjenesten i forbindelse med identifisering av etterlyste personer. Utstyret fra Siemens (HF 1048) ble valgt fordi dette apparatet var i stand til å gjengi gråtoner ifølge politiets krav. I den anledning sto det en liten epistel i Siemens Intern nr. 1 1981 (se nedenfor).

 

 

 

Telefax-tjenesten ble offisielt innført av Televerket i 1981. Dette ble snart en stor konkurrent til teleks og derved våre markedsmuligheter på fjernskriverområdet.

 

Teletex-tjenesten ble innført av Televerket i 1982/83. Denne benyttet 8-bits kode i stedet for den tidligere 5-bits koden. Dette muliggjorde bruk av et stort antall flere tegn enn tidligere blant annet også store og små bokstaver som ikke var mulig tidligere med 5-bits koden.

 

Omtrent på samme tidspunkt (1983/84) lanserte Siemens sin første nåleprinter (PT 80) for den nye 8-bits koden, med hastighet 200 baud og mulighet for dataoverføring. Senere kom det også laserskrivere (highprint P10) og blekkskrivere (PT 90). Siemens hadde derved en skriverfamilie som dekket samtlige skriverteknologier (nåle- blekk- og laserskrivere).

 

Fjernskriver T 4200 M50 med skjerm kom i 1985, og man var nå kommet for fullt inn i utviklingen fra fjernskriver/ telekstjenesten til Teletex/ tekstkommunikasjon. Dette illustreres også ved figuren til høyre som gir et godt bilde på denne utviklingen.   Fjernskriver T 4200 med skjerm

Utviklingen av tekstkommunikasjon

Fra Fjernskriver til Datavirksomhet på Tele

Alt i 1961 kom Siemens Selex System, et organisasjons- og forvaltningssystem basert på fjernskriverteknikk og hullkort med 5-bit fjernskriverkode. Dette ble senere satt i drift i Luftforsvaret og hos NSB. Overføring med 5-bit fjernskriverkode må kunne sies å være den første form for dataoverføring.

 

I 1968 fikk Siemens AG bestilling på et bookingsystem til de spanske statsbanene (Buchungssystem Spaniches Staatbahn). Anlegget baserte seg på to av Siemens egne datamaskiner (Datenverarbeitungsanlage 3003).

 

I 1969/70 satset også Danske Statsbaner på tilsvarende system fra Siemens AG. NSB som lenge hadde vært interessert i et eget bookingsystem, besluttet imidlertid å kople seg på det danske anlegget.   I den sammenheng hadde vi i lengre tid et samarbeid med Siemens Danmark, særlig med ingeniør Erik Bødtker Næss i København som var prosjektleder (Bødtker Næss ble forøvrig senere ansatt i Siemens i Oslo). Dette førte til at vi fikk oppdrag fra NSB på bookingterminaler som over et fjernskrivernett, koplet seg på 3003-maskinene i København.

Siemens bookingterminal

 

I siste halvdel av 1960-årene hadde Inge Bø engasjert seg i Norsk Databehandlingsforening som aktør for seminarer innen datatransmisjon. Sammen med sivilingeniør Trygve Fosdal fra IBM var disse de første som holdt foredrag om datatransmisjon i den norske Databehandlings-foreningen. Dette skjedde i 1967, og foredraget tok for seg eksempler på dataoverføring og de muligheter som eksisterte. Det var snakk om overføringshastigheter opp til 50-200 baud på telegrafisamband og hele 200 - 2400 Baud på telefonsamband (godt eksempel på at verden har utviklet seg kraftig siden den gang). Og i 1969/70 var vi som en av de første i landet, svært stolte av å kunne levere modem med hastighet på 2400 Baud til Forsvarets Fellessamband.

 

I Televerket startet datatransmisjons- og dataaktiviteter ved opprettelsen av Televerkets Forskningsinstitutt (TF). Dette ble dannet i september 1967 med Dr. Nic. Knudtzon som leder og forsker Dr. ing. Halvor Bothner-By som ”assistent”. Satsingsområder var: Datatransmisjon, PCM systemer og Switching.

 

Kjell Høitomt og Inge Bø besøkte Dr. Nic. Knudtzon som første representanter fra teleindustrien. Han var svært opptatt av trekantsamarbeid mellom forskning, industri og Televerket. Det passet oss, som var svært opptatt av nye utviklingsprosjekter. Vi tok på et litt senere tidspunktet over to måleinstrumentkonsepter fra TF for industrialisering og markedsføring (Bruddmåler og Støyimpulsteller). I årsberetningen for TF fra 1971 kan man blant annet lese følgende:

 

På området Måleteknikk for datatransmisjon ble det foretatt en rekke målinger av impulsstøy på telefonsamband med impulsstøymåleren «FLID». Et instrument som er utviklet av TF. Konstruksjonsunderlaget for instrumentet er overtatt av Siemens Norge AS for produksjon og markedsføring.

 

Dette førte altså til vårt produkt Støyimpulsteller 4H82.

 

Oddvar Kvåle og Jan Erik Ulseth ble ansatt i 1969/70. De var først på 2 års Versetzung i Werner Werk für Telegraphie - WWT i München på området datatransmisjon, nettopp med tanke på å bygge opp en slik kompetanse i Norge. Rolv Andersen som ble ansatt i 1969, var også engasjert i dette feltet, med da på forprosjekteringssiden.

ARPA - Pakkesvitsjet nett for LFK

Luftforsvaret så behov for å modernisere sitt fjernskriversystem (Siemens Selex) som vi hadde levert til LFK i slutten av 1960-årene. Med basis i hullkort med fjernskriverkode (Fernschreiberlochkarten), ble systemet benyttet til oppfølging av Luftforsvarets reservedelslagre. I denne sammenheng fikk vi kontrakt på LFKs datanett med basis i ARPA-nettet i USA. Dette var det første datanettet - pakkesvitsjet - som så dagens lys i Norge.

 

ARPA–nettverket ble utviklet av det amerikanske forsvaret for å utveksle data mellom forsvaret, forskningsinstitusjoner og universiteter rundt omkring i USA. Det spesielle med ARPA var at de benyttet seg av såkalt “Pakkesvitsjing”, det vil si at de dataene som skulle overføres mellom terminalene ble delt opp i mindre pakker som kunne overføres mellom sender og mottaker langs forskjellige ruter i nettverket. Den gang var dette en ny måte å overføre data på. Det vanlige til da var å kople opp et direkte punkt til punkt samband. ARPA nettverkets struktur og filosofi la grunnlaget for det Internett vi i dag tar som en selvfølge.

 

ARPA-nettverkets prinsipp og filosofi ble benyttet da man implementerte LFK-nettverket. Vi kan derfor med en viss stolthet hevde at Siemens var først ute med internettlignende datakommunikasjon i Norge. Rolv Andersen og Leiv Riisnes (utlånt fra Prosessdataavdelingen) stod sentralt i gjennomføringen av dette prosjektet.

Meldingsformidlingsnett for LFK

Siemens og Norsk Data utviklet på slutten av 60-årene et automatisk fjernskriversentralsystem (meldingsformidlingsnett) for LFK, som var basert på egne terminaler og minimaskiner. Dette skulle ivareta dataoverføringen mellom de forskjellige stasjoner og sentrale dataanlegg som ble benyttet i sammenheng med Luftforsvarets reservedelslagre.

 

Dette var et nettverk som forbandt Luftforsvarets fjernskrivere rundt om i landet. Nettverket var konsentrert rundt 4 knutepunkter (noder). Nodene besto av Nord 2B datamaskiner som var utviklet av Norsk Dataelektronikk (senere Norsk Data, ND). Datamaskinene var meget avanserte for sin tid. De var bygget opp av integrerte kretser, noe som var helt nytt på det tidspunktet. Hukommelsen var på 4 eller 8 kByte ferrittkjernehukommelse.

Datanettstudien og Prøvedatanettet

I 1970 inviterte Televerkets Forskningsinstitutt (TF) norsk industri til å delta i en studie som omfattet alle aspekter ved digital datatransmisjon og svitsjing med om å mål å etablere et prøvedatanett. Dette skulle være forløper til en senere offentlig datatransmisjonstjeneste. Studien ble ledet av Dr. ing. Halvor Bothner-By sammen med Per Eikeseth og Tore Riksaasen fra TF.

Industrien var representert ved STK, EB, IBM og Siemens Norge. Studien gikk over 10 måneder med jevnlige møter og ”hjemmelekser”, og resulterte i et kompendium på ca. 1000 sider. Alle sider ved mulige tekniske løsninger ble framlagt og evaluert. Den kunnskap som ble opparbeidet der var til stor nytte for å få fotfeste innen oppbygging og bruk av digitale nettverk.

 

 

Som en naturlig fortsettelse ble deltagerne i datanettstudien invitert til å delta i spesifikasjonen og realiseringen av prøvedatanettet. For de enkelte komponenter ble det laget funksjonsbeskrivelse, signaldiagrammer, grensesnittbeskrivelse, nomenklatur og prinsippdesign, slik at enhetene funksjonsmessig passet sammen. Dermed ble lodde- og prøvefasen utrolig mye enklere (samme framgangsmåte ble senere benyttet under utviklingen av mobiltelefonen Nora). Dette resulterte i oppbyggingen av et digitalt PRØVEDATANETT med LINJESVITSJING, sammen med de andre norske utstyrsleverandørene (STK, EB).

Prøvedatanettet 1975 - Representanter fra EB, Siemens, STK og TF samlet rundt den felles utviklede svitsjen for prøvedatanettet. Dette nettet hadde abonnenter tilknyttet i Oslo, Skien, Bergen, Trondheim og Tromsø. Jan Erik Ulseth fra Siemens står til venstre (legg merke til de saftige kinnskjeggene som var in på den tiden).

 

Siemens fikk ansvar for konstruksjon og produksjon av datamultiplekseren (Jan Erik Ulseth og Rolv Andersen), noe som ga oss verdifull kompetanse på digital transmisjon.

En annen positiv erfaring med Prøvedatanettet var kjennskap til våre konkurrenter, og ikke minst hvordan ulike miljøer fra disse kunne samarbeide i et felles prosjekt.

 

Parallelt foregikk det en intens meningsutveksling med våre partnere på teknisk side i München (Dr. Voss med flere). De var overrasket over det norske Televerket og vårt engasjement innen dette feltet hvor mye enda var det tyskerne karakteriserte som "fremtidsmusikk". CCITT var heller ikke kommet så langt i sine standardiseringsarbeider, og det ble fortsatt diskutert mye rundt såkalte ”6+2” og ”8+2” enveloper. Etter hvert så Siemens (UB N Fs) konturene av et mulig nordisk datanett, hvor Siemens kunne bli delaktige. I den forbindelse hadde vi senere et møte med Hr. Bergmann som var markedsansvarlig for området datanett og datakommunikasjon i München. Ulseth og Andersen var svært godt forberedt til dette møtet og hadde blant annet med seg en prototyp av vår multiplekser som så ble trukket frem fra kofferten. «Se her, Herr Bergmann, dette er vår fungerende prototyp for det norske prøvedatanettet».

En stolt Jan Erik Ulseth peker på vårt bidrag til prøvedatanettet

Overraskelsen var total, for dette hadde ingen regnet med, og det ble noen øyeblikk ganske stille i møterommet. Man kunne altså konstatere at Norge lå i front. Dette var imidlertid utløseren som gjorde at den senere envelopebaserte multiplekseren for det norske Datelnettet ble utviklet i Oslo i samarbeid med dyktige kollegaer i München.

Modem 300A

Datatransmisjonshastighet på 300 baud var en svært vanlig hastighet på begynnelsen av 1970-tallet. Datatransmisjon var på den tiden stort sett enkle punkt til punkt forbindelser, eller manuelle omkoplinger via "modemhyller". Etter en markedsstudie fant vi ut at modem (eventuelt også for høyere hastigheter) var noe å satse på. Siemens AG hadde på den tiden utviklet et 300 baud modem og ettersom vi i Oslo hadde produksjonsfasiliteter og selvsagt nærhet til vårt marked, ble det forhandlet fram en avtale om lisensproduksjon. Dette var et produkt som også SITELNORD (Siemens telemiljø i Norden) hadde etterlyst fra Stamhus.

Oddvar Kvåle ble satt på som prosjektleder, og oppgaven var i første omgang å tilrettelegge underlag for produksjon i Norge samt tilpasse produktet til norske særegenheter. Dette gikk spesielt på oppkoplingsprosedyren i det norske telefonnettet. Det siste var ikke helt uten problemer. Teknisk lot det seg greit løse, men det oppsto stor frustrasjon hos våre samarbeidspartnere i Siemens AG som hadde produktansvaret. Riktig ille ble det også da vi oppdaget en logisk feil i produktet. Beskjeden var at ingenting måtte endres, men vi gjorde det, og kunden vår (Televerket) ble i alle fall fornøyd. Sluttutviklingen skjedde i München med en person fra oss (Per A. Vestøl) som deltok i dette arbeidet.

Vi produserte Modem 300A for det nordiske marked, og det ble levert noen serier på noen hundre enheter, men totalt sett ble prosjektet ikke særlig vellykket.

ISDN terminaladapter

På slutten av 1970-årene ble 64 kbit/s kommunikasjon etablert som datatjeneste via PCM30-systemene som var i drift på den tiden. Men fremdeles var dataoverføring med grensesnitt av typen V.11 og V.24 via de tradisjonelle analoge kanalene dominerende, og skulle være det ennå i en god del år fremover.

 

Først litt historikk om ISDN. Det gjengis nedenfor utdrag av en artikkel hentet fra Store Norske Leksikon (https://snl.no/ISDN), forfattet av Ragnar Johnsen og Halvor Bothner-By.

 

Fra tidlig 1970-tallet ble det klart at det bestående analoge telefonnettet med elektromekaniske sentraler av tekniske og økonomiske årsaker etter hvert ville bli bygd om til et nytt nett med samtalekoplinger styrt av datamaskiner og overføring av digitalisert tale med 64 kbit/s bitrate mellom dem. Dersom det også ble innført digital overføring på de lokale abonnentlinjene fra sentralene ut til brukerne, kunne det tilbys svitsjede dataforbindelser med overføringshastigheter som på den tid ble oppfattet som bredbånd. Dermed oppstod begrepet ISDN (Integrated Services Digital Network), et tjenesteintegrert digitalt telenett for teletjenester som tradisjonelt hadde krevd separate linjer og tilkoplinger hos abonnentene. Med ISDN ville det være tilstrekkelig med én linje, ett abonnement og én tilkopling.

 

Televerket i Norge var svært aktive i utviklingen av ISDN-konseptet og allerede tidlig på 80-tallet hadde Televerkets Forskningsinstitutt ferdig en planskisse for et slikt nett. Et av målene var at ISDN skulle følge en felles internasjonal standard, og den første samlingen av ISDN-rekommandasjoner fra den internasjonale teleunionen (ITU) kom i 1984. I Norge har ISDN vært i prøvedrift fra omkring 1990 og i ordinær drift fra 1994.

 

Utbredelsen av Internett som kom i gang fra midten av 1990-årene, dro stor nytte av den kjappe tilgangen til 128 kbit/s (2x64 kbit/s) datarate via ISDN til brukerne. ISDN fikk sitt maksimum av abonnenttall omkring 2002. Da ble etter hvert tilknytningene til Internett erstattet med direktekoplete digitale lokallinjer basert på DSL-teknologi. Utbredelsen senere av mobiltelefoni og av bredbåndstelefoni via Internett har i økende grad tatt over fra telefoni via ISDN.

 

Omkring 1995 ble det påbegynt en videreutvikling av ISDN slik at nettet også skulle kunne tilby såkalte bredbåndstjenester, bredbånds-ISDN (B-ISDN). Denne utvikling har imidlertid stoppet opp, som følge av den raske utviklingen i DSL-teknologi og andre teknologier for tilgang til Internettet med bredbånd IP-teknologi. På sikt kan ISDN som en "data-påbygning" til det digitale offentlige telefonnettet ventes å bli avviklet som tjeneste.

 

Mange brukere satt på den tiden med datautstyr av den gamle analoge standarden, og det var viktig at disse også kunne tilknyttes det nye ISDN-nettet uten å måtte gå til kostbare investeringer i nytt utstyr. Televerket v/Televerkets Forskningsinstitutt (TF) inngikk i den sammenheng samarbeid med flere forskjellige bedrifter om utvikling av egnet utstyr for alle brukergrupper. Siemens fikk da i oppgave å utvikle en ISDN-terminaladapter. Terminaladapteren skulle gjøre det mulig å knytte eksisterende datautstyr med forskjellige typer grensesnitt (eksempelvis X.20 bis, X.21 bis, V.11, V.28, V.35) til ISDN-nettet med hastigheter fra 300 Baud til 64 kbit/s.

Prosjektet ISDN Terminal Adapter» (ISDN-TA) ble startet opp i 1986, og prosjektgruppen var på høsten samme år på kurs i Stockholm for å lære seg Intels operativsystem for mikrokontrolleren 8051, som skulle benyttes i terminaladapteren. Prosjektet ble ledet av Inge Grønbæk, som var vår ekspert på design og implementering av kommunikasjonsprotokoller. I utviklingen ble det lagt stor vekt på strukturert design og portabilitet, slik at programvaren enkelt kunne tilpasses for bruk i andre fremtidige ISDN-produkter. I løpet av utviklingen vokste programvaren i volum, og man måtte erstatte den opprinnelige påtenkte mikrokontrolleren (8051) med en kraftigere 16-bits prosessor. Det var mange svinger på veien i dette prosjektet, men omsider kunne man levere fem funksjonsdyktige modeller til TF.

 

Prototypen ble også presentert på messen NorCom '88, og i den anledning ble et par sentrale prosjektmedarbeidere intervjuet og avbildet i Signaler nr. 3 / juni 1988 (til høyre).   I tillegg til prosjektlederen (Inge Grønbæk) var det en rekke andre deltakere i prosjektet. Her kan nevnes Rolf H. Engebretsen, Ann-Hilde Veastad, Haakon Dommersnes, Petter Halvorsen, Halvor Liland og Lori Støen. Som en kuriositet kan det også nevnes at nåværende Telenor direktør, Berit Svendsen, var innom som praktikant på prosjektet.

Det ligger to års samarbeid mellom Televerkets Forskningsinstitutt og Siemens bak utviklingen av "boksen" Ann-Hilde Veastad og Rolf H. Engebretsen her holder mellom seg. de to er med i Siemens-teamet som har utviklet boksen - en terminaladapter som gjør at dagens datautstyr fortsatt kan kommunisere over telenettet når ISDN om få år blir en realitet

 

Man inngikk på denne tiden et samarbeid med Tandberg Vision, der vår ISDN-TA ble benyttet i en applikasjon sammen med Tandbergs Video CODEC. Dette var prototypen på Tandbergs ISDN bildetelefon. Det ble også bygget en lite serie med ISDN-TA som ble kjøpt inn av Tandberg Vision, og man forsøkte i tillegg å selge den utviklede ISDN-protokollen til dem, men det ble dessverre bare med forsøket.

 

Selv om utviklingen av ISDN-TA var vellykket og man i tillegg bygget opp en god kompetanse omkring ISDN, ble allikevel den kommersielle delen av produktet beskjeden.

Tekst- og Datavirksomheten 1977-91

I et møte 18.april 1977 mellom Siemens i Norge (Kjell Høitomt, Inge Bø, Ivar Husby) og Siemens AG (UB D Eg V, UB Dv), ble det besluttet at vi skulle utarbeide en 5-årsplan for Eg-området Mittlere Datentechnik (MDT), og å gjennomføre en markedsundersøkelse. Sammen med Data-Logic gjennomførte Ivar Husby en markedsanalyse for Tekststasjoner, Kontordatamaskiner/småcomputere og Lasertrykkere.

 

I tiden aug./sept. 1977 ble det også gjennomført en markedsundersøkelse over stordatamaskiner for ADB sammen med Siemens i Sverige, Dv München og rådgivningsfirmaet Data-Logic. Analysen skulle tjene som beslutningsgrunnlag med tanke på å starte markedsføring i Norge av store datamaskiner evt. sammen med Siemens i Sverige.

 

Markedsføring av store datamaskiner i Norge ble imidlertid lagt på is. Siemens i Sverige skulle overvåke videre det norske markedet, og som kjent leverte de anleggene til Siemens i Norge.

I møte i Oslo 14.sept.1977 med Hr. Döhler fra Siemens UB D Eg V med Jemtland, Simonsen, Høitomt, Lødrup, Bø og Husby kom følgende beslutning:

 

Gemeinsam wurde die Entscheidung getroffen, ab das Geschäftsjahr 1977/78 Eg Vertrieb in Norwegen anzufangen.

 

Text: Die Aktivitäten werden mit Grundlage in Wirtschaftlichen 5-jährigen überholten Plan v. 15. September 77 angefangen. Dieser Plan weist über 5 Jahren ein akkumuliertes positives Ergebnis aus. Sollte ein Verlust entstehen, ist Stammhaus bereit, den Verlust zu übernehmen.

 

Mittlere Datentechnik (MDT): Norwegen sollte eine Marktanalyse durchführen und später sollten wir gemeinsam Entscheidung wann undwie  Aktivitäten auf diesem Gebiet angefangen werden sollen

 

Laserdrucker: auch auf diesem Gebiete Werden die Aktivitäten in Verbindung mit einer 5- jährigen Wirtschaftlichen Analyse angefangen.

 

Høsten 77 startet vi med salg av Siemens tekststasjon 580 med Ivar Husby i spissen. Tekststasjon 580 påstod Siemens å være den beste i verden. Vi solgte ca. 150 stk. i de neste par årene. Særlig i Trondheimsområde gikk salget bra, der hadde vi ansatt en tidligere IBM selger.

 

Vi ble berørt av Tandberg konkursen. Siemens UB D Eg V hadde inngått kontrakt på ca. 50 millioner kroner om kjøp av et stort antall intelligente terminaler TDV2114 fra Tandberg Radiofabrikk da Tandberg gikk konkurs i desember 1978. Tandberg Data ble etablert i 1979 og Siemens tok over 51 % av aksjekapitalen. Hans Lødrup og Inge Bø hadde vært med i prosessen og Hans Lødrup gikk fra Seksjons Tele over til Tandberg Data som markedsdirektør og senere som administrerende direktør etter Ralph Høibakk.

 

Kurt Farstad fikk fra høsten 1977 ansvaret for Fjernskriver- og datanettsystemer, og fra oktober 1982 fikk han i tillegg ansvaret for Kontor og Datasystemer (senere Siemens Informasjonssystemer). Her sto også nye fjernskrivere med nåletrykk og elektronikk, modem og faksimile, sentralt. Farstad var svært opptatt av å kunne delta aktivt på det nye datanettmarkedet, og mente at Siemens i Norge var alt for passive her. Et nytt offentlig datanett, DATEX, settes i drift i 1980. Teletex var en tjeneste som Televerket tilbød i begynnelsen av 1980-tallet.

Kurt Farstad

Teletex utviklingsprosjekt - CAB

Teletex ble introdusert på Hannovermessen i 1980 av Bundespost og Siemens AG. Televerkets Forskningsinstitutt (TF), som ønsket å fornye telekstjenesten, engasjerte seg sterkt i Teletex der dokumenter kunne formidles mellom datasystemer så vel som til og fra teleksnettet. Det var en tjeneste for å overføre fri tekst mellom dataterminaler tilkoplet televerkets X.21 nett. X21 var et linjesvitsjet datanett, dvs. terminalene ble koplet opp fysisk fra ende til ende. Det var TF som hadde definert denne tjenesten. Televerket derimot, var noe skeptisk, og var usikker på utviklingen på dette feltet.

 

Siemens Tele fikk kontrakt på utvikling og levering av et visst antall terminaler (Tandberg TDV 2350) som skulle brukes for denne tjenesten. På den tiden var Tandbergs T4 terminalene ansett som teknologisk ledende på sitt område. Siden SITELNORD også var sterkt interessert i denne tjenesten ble utviklingen definert som et prosjekt (CAB) mellom de tre skandinaviske landene, og det ble etablert prosjektgrupper i Stockholm, København og Oslo. Siemens i Oslo hadde ansvaret for fremdrift og gjennomføring av prosjektet, med Leif Riisnes som prosjektleder. Siemens AG i München bidro med penger fordi man anså at Teletex-tjenesten hadde fremtiden foran seg, og den skulle også innføres i Tyskland.

 

Televerket kom flere ganger med utvidede krav til tjenesten. Televerkets prosjektleder kunne fortelle at det en dag dukket det opp en samisk representant med kofte og samekniv på hans kontor. Det kom krav om at tjenesten også skulle håndtere det samiske alfabetet, og han torde ikke annet enn å imøtekomme dette kravet.

 

I løpet av prosjektperioden kom det tydelig fram at prosjektkulturen var svært forskjellig i de tre skandinaviske landene. Med danskene var det tydeligvis lett å bli enige, men man måtte ofte bruke lang tid på å forvisse seg om at man hadde felles forståelse av enigheten. Det var nødvendig å stille en rekke kontrollspørsmål. Gjorde man ikke det, kunne det dukke opp store overraskelser på neste prosjektmøte. Med svenskene var det annerledes. Det kostet ofte endeløse detaljerte diskusjoner før man ble enige, men var man først kommet til enighet kunne man stole på at svenskene gjorde jobben til punkt og prikke.

 

Siemens München, som altså bidro med penger, ville selvfølgelig vite hva pengene deres gikk til, så de hadde strenge rapporteringskrav. Det hendte prosjektlederen (Leiv Riisnes) ble kalt inn på teppet i München. Da gjaldt det å sende diplomatiske tåkeskyer inn i konsernet slik at man kunne få arbeidsro i Oslo/Skandinavia.

 

Det var en del gledesdrepere som dømte prosjektet nord og ned, men det ble fullført og tjenesten tatt i bruk. Men tjenesten ble aldri den store masseanvendelsen. Teletex hovedbestilling, som var på 21,3 mill. kroner, kom fra Televerket i 1982/83. I løpet av 1983/84 hadde vi imidlertid store problemer med å tilfredsstille leveringsterminene og opplevde opp til 1½ års forsinkelse, i tillegg var det også problemer med teknikken og ikke minst finansieringen. Systemet ble også presentert for televerkene i de øvrige nordiske landene, uten suksess.

 

Selv om Siemens i Tyskland bidro i finansieringen av prosjektet, var de nok hele tiden tildels ganske skeptiske (der kan det jo som kjent også finnes mange ulike meninger), og mange der mente man heller skulle selge en forenklet tekstterminal de selv hadde utviklet (T4200), men denne var Televerket ikke interessert i.

 

Teletex tjenesten ble raskt overkjørt av telefax og senere av Internett. Dette er etterpåklokskapens lærdom, og man kan kanskje si at vi i Norge, Norden og Televerket nok var litt for mye opptatt av nyutvikling/nye tjenester.

 

Teletex-prosjektet og AFTN-prosjektet som ble iverksatt litt senere (se nedenfor) gikk periodevis bra, men vi fikk etter hvert store økonomiske og dels tekniske problemer med begge prosjektene. Dette belastet Tele kraftig økonomisk i forhold til resten av Siemens.

Engineeringavdelingen 1982 – 88

I 1982 ble det etablert en Engineeringavdeling. Avdelingen hadde i løpet av perioden 1982 - 1988 to store prosjekter, nemlig AFTN og SIPAK2. Grunnlaget for å opprette denne avdelingen var først og fremst AFTN-kontrakten, fordi ledelsen ville ha en avdeling med ansvar for utvikling og levering av større integrerte systemer.

AFTN

I begynnelsen av 80 årene jobbet Kurt Farstad for å få kontrakt på utvikling og levering av AFTN , Aeronautical Fixed Telecommunication Network, som var et nytt meldingssystem for avviklingen av flytrafikk i Norge. Tele fikk kontrakten for utvikling av AFTN for Luftfartsverket, og Helge Tordhol ble ansatt som prosjektleder. Jan T. Herstad fra Prosessdata ble ansatt som avdelingsleder, og Nils Tolleshaug ble ansatt som utvikler i 1982. Det ble etter hvert en avdeling med 10 – 15 ansatte. Vi hadde også et samarbeide med Computas som utviklet databasen med grunnlag i ND datamaskiner. AFTN prosjektet ble ganske kostbart for Siemens blant annet fikk vi problemer med meldingssentralene (EDX) som skulle leveres fra Siemens AG. Til tross for løfter om leveranse, ble EDX i denne perioden faset ut som produkt. Dette var hovedkomponenten i AFTN og det skaffet oss mye bry og innsats å finne en erstatning. Til slutt fikk Jan T. Herstad AFTN-systemet operativt gjennom en intens ”task force” aktivitet.

LAN

I denne perioden var Local Areal Networks (LAN) et hett tema i telebransjen. Dette var en teknologi for såkalte ”campus” nett i bedrifter og institusjoner. Det var tre alternative teknologier for LAN, Token Ring, CableTV og Ethernet. Det var sterke meninger for og imot disse LAN-teknologiene. Nils Tolleshaug startet med å undersøke markedet for LAN-utstyr ved å sende ut et spørreskjema til sentrale produsenter av LAN utstyr i Europa og USA. Vi fikk blant annet positivt svar fra Bridge Communications i California, et oppstartsfirma i Silicon Valley som utviklet og leverte terminalkontrollere som over Ethernet dannet et LAN-datanett mellom datamaskiner, skriver og terminaler.

 

Siemens Tele undertegnet en distributøravtale med Bridge Communications, hvor vi fikk ansvaret for salg i Norge, og etter hvert også i Skandinavia. Det var Inge Nyberg som hadde salgsansvaret for Bridge-produktene. Målet med avtalen var tosidig ved at vi ville etablere et LAN for internt bruk i Siemens på Linderud, og dessuten etablere oss som aktør i et voksende LAN-marked. I 1983 organiserte Nils Tolleshaug og Frank Hassel fra Prosessdata installeringen av det første Ethernet LAN-nettet på Linderud med god støtte av Rolv Andersen som var labsjef på Utviklingsavdelingen. Nettet koplet brukerterminaler og printere i Forum og Telebygget sammen med Nord-10 dataanlegget hos Prosessdata i Forum og VAX 11/750-anlegget for utvikling i telebygget. Les mer, vedlegg 27.

 

Omsetningen utenom Siemens var ikke stor. Vi solgte hovedsakelig utstyr til Sentralinstituttet for Industriell Forskning (SI) på Gaustad og Televerkets Forskningsinstitutt (TF) på Kjeller. Et viktig produkt var en X.25 (Datapak) til Ethernet Gateway som ble installert både hos SI og TF. Inge Nyberg forsøkte også å utvide produktspekteret ved å ta et agentur på 3Com Ethernet-kontroller for IBM PC. Han hadde agenturet på hånden, men fikk ikke overbevist Inge Bø, som sjef på Tele, om sine ideer om å engasjere oss i bedriftskommunikasjonsmarkedet. Nøkternt sett en riktig avgjørelse siden salgsorganisasjonen på Siemens Tele var rettet mot storkunder og ikke mot massemarkedet. Omsetningsmessig oppfylte vi nok ikke forventningene til Bridge Communications, og salgsavtalen ble avsluttet etter 5 år.

SIPAK2

Tele hadde, som nevnt tidligere, et produkt for bedriftsmarkedet, nemlig SIPAK. Det var et fakturerings og regnskapssystem for mindre bedrifter. SIPAK var et datasystem utviklet på og for Tandberg TDV intelligente terminaler (6.610/6.611). Systemet bygget på Tandberg Operating System (TOS) og systemet var lagret og opererte med 8” datadisketter (”datalefser”). Driftige selgerne av SIPAK hadde etter hvert opparbeidet en betydelig kundebase. Systemet fungerte bra hos kundene, men inntjeningen var svak, mest kanskje på grunn av at kundene trengte mye kostbar support fra Siemens.

 

SIPAK ble overført til Engineeringavdelingen og en nyutvikling av systemet (SIPAK2) ble organisert med finansiering fra SAG. Grunnen til at SAG gikk inn på dette var nok at de hadde utviklet sin egen Unix baserte minimaskin og trengte brukerprogramvare (applikasjoner). Prosjektet ble ganske omfattende, SAG ble frustrerte, og prosjektet ble flyttet fra Linderud til Lübeck i Tyskland, der det ble avviklet. Dette markerte avslutningen på Engineeringavdelingen som ble avviklet omkring 1988.

Avdeling for Data og tekstsystemer

Data- og Kontorsystemer ble ledet av Ole Christian Iversen (1978-84). Han stod sentralt i utviklingen av Kontordatasystemet 6610 med programpakkene SIFORM OG SIPAK. Dette var et system med administrative løsninger for små og mellomstore bedrifter. Utviklingen ble utført i samarbeid med firmaet A/S Norsk Programvare. Som hardwareplattform ble det benyttet mikromaskiner fra Tandberg Data (6.610/6.611). Det ble opprettet avdelingskontor i Trondheim og Bergen.

 

I 1983 ble det gjennomført en studie om det fremtidige kontor. Arbeidet var organisert som et samarbeid mellom Siemens AS og Televerkets forskningsinstitutt (TF), og foregikk i perioden fra juni til oktober dette året.   I rapporten ble det diskutert mulighetene ved nye arbeidsstasjoner, og hvilke funksjoner et integrert datasystem for fremtidens kontormiljø kunne inneholde.   Følgende personer deltok i arbeidsgruppen: Rune Fløisbonn (TF), Erik Nanseth (TF), Nils Tolleshaug og Ann Hilde Veastad fra Siemens.   I tillegg skrev Aage Johansen og Morten Pedersen (begge fra TF) avsnitt om brukergrensesnitt og skrivertjeneste.

Rapportens forside

Ann-Hilde Veastad var hovedredaktør av rapporten. Der ble det også "stolt" opplyst om at den ble skrevet på tekstbehandlingssystemet på Televerkets teletex-terminal fra Tandberg Data og Siemens AS.En slik opplysning ville i dag vært fullstendig overflødig, men i tekstbehandlingens barndom var det nok viktig.

Siemens AG, Dv Eg V var lenge opptatt av såkalt SBS (Small Business System) som konseptmessig kunne testes ut i Norge med grunnlag i SIPAK og 6.610/6.611 systemene.

 

Arne Nesheim

I 1984 kom Arne Nesheim inn som leder for avdeling Siemens Informasjonssystemer (SIS). SIS var da blitt et forretningsområde innen Siemens AS som hadde spesialisert seg på produkter, systemer og løsninger for informasjonsbehandling og bedriftskommunikasjon. Hovedområdene var Administrativ Databehandling (ADB) og Terminalutstyr, og avdelingskontorene i Oslo, Bergen og Trondheim som hadde ansvar for installasjon, idriftsetting, opplæring, vedlikehold og service hos kunden, altså totalservice for kunden.

Innen ADB hadde vi vårt system for små og mellomstore bedrifter (SIPAK-systemet). Siden 1979 har over 600 bedrifter innen handel, håndverk og industri satset på SIPAK, og i denne sammenheng var printermodellene PT88/PT89 var svært populære.

SIS – salgsaktiviteter og økonomi

Økonomien var hele tiden et problem. Det var stadig røde tall. Det gjaldt å spare mest mulig og å få en mest mulig slank organisasjon. Bemanningen var ca. 90 i 1984 og nede i ca. 60 i 1986. Da hadde også kunden overtatt Flysikringen og Teletex CAB. Omsetningen var i 84/85 på 62 mill. Men halvårsresultatet pr. 30.4.86 var endelig på pluss, men dessverre på årsbasis ble det minus.

 

Norges økonomisituasjon var alt annet enn bra. Tidlig i 1986 kom det et stort fall i oljeprisen, og som følge av dette kom også en kraftig politisk innstramningspakke. Det merket også våre ADB-kunder. Vi måtte stramme inn ytterligere. Hele avdelingen jobbet med forbedringer. Det hele ble samlet i et heftet som ble kalt «SIS lille røde», som rammet inn det hele. Denne inneholdt utdypende formuleringer om «Vårt idégrunnlag i SIS», «Vår Strategi», «Vår profil» og «Vår lojalitet» (se nedenfor). Vi skulle klare dette og vise kundene at «Vi er det ryddigste datafirma i Norge» i praksis.

 

HOVEDESSENSEN AV: SIS'LILLE RØDE (kfr. eget hefte for utfyllende delstrategier for de enkelte områder)   Siemens Informasjonssystemer (SIS) er et forretningsområde innen Seksjon Teleteknikk i Siemens AS   Vårt idegrunnlag i SIS Vi vil drive en lønnsom forretningsvirksomhet for å oppnå trygge og interessante arbeidsplasser, hvor alle kan få en god utvikling, såvel faglig som personlig.   Vi skal dekke kundenes effektiviserings- og rasjonaliseringsbehov på utvalgte segmenter av det norske markedet ved å levere datatekniske produkter og systemer for informasjonsbehandling og kommunikasjon.   Vi skal primært basere oss på Siemens AG/UB K's produktspektrum. Tandberg Data A/S vil også være en interessant underleverandør for oss.   Vår strategi Vi skal kun operere på utvalgte produkt-/markedssegmenter, hvor vi har eller kan etablere klare konkurransefortrinn. Vi skal være en kundeorientert leverandør preget av gode kvalitetsprodukter og førsteklasses kundeservice. De utvalgte kundegruppene skal oppfatte oss som en ledende leverandør som dekker deres behov best. Vi skal kun ekspandere på delområder hvor vi er eller kan utvikle oss til å bli sterke og lønnsomme, og hvor markedet viser en interessant vekst. Vår profil Vi vil at ryddighet skal være vårt varemerke. Vi vil leve opp til Siemens AS generelle profil som en solid og varig leverandør av anerkjente produkter og unytte dette i vår markedsføring. Vi vil aktivt utnytte Siemens  regionale struktur i vår salgs- og servicevirksomhet. Vi vil generelt utnytte Siemens infrastruktur og Siemens interne systemer,  funksjoner og lokaler til støtte for vår virksomhet. Vår lojalitet Vi vil vise lojalitet overfor SIS mål og strategi. Vi vil alle bidra til at målene oppfylles. Vi vil vise omtanke for alle i vår nærhet.

 

I 1986 satset Siemens friskt på salg av sin nye PC. Vi ansatte sågar en teolog for å selge PC-er til menigheter osv. Vi mislyktes her. I tillegg hadde vi produktene highprint PT10 (Siemens Lasertrykker til Desktop Publishing og vanlig tekst) og toppmodellen for inkjet skrivere PT 90. Siemens hadde da en ny skriverfamilie som dekket samtlige skriverteknologier (blekk- nåle- og laserskrivere).

 

Jan T. Herstad

I 1987 tok Jan Herstad over ledelsen av SIS. Da kom overgangen til UNIX- verden og SIPAK ble konvertert til SINIX/MX-familien. Siemens MX-prosessorfamilie (MX2, MX300 og MX500) og Siemens versjon av UNIX, som fikk navnet SINIX, var løsningen fra Europas ledende dataprodusent på den tiden.

Eksempel på MX-familien

Med mer enn 20.000 installasjoner i Europa befestet Siemens i 1988 sin posisjon som Europas ledende dataprodusent.

Interessant var det også å merke seg at SIS fikk ansvaret for Resultatservicen under ishockey - VM i Oslo på Jordal Amfi i 1989.

Datanettverk og Ethernet stod også sentralt i Herstads arbeid og dette førte blant annet til leveranser til Senter for Industriforskning (SI) og Norsk Regnesentral (NR) av landets første broforbindelse mellom Ethernet og Televerkets Datapak-nett.   Vi fikk også en rammeavtale om LAN-nettverk til Akershus fylkeskommune.   Vi hadde Dataskole på Linderud med kurs på MX- PCD-2M, DOS, WordPerfect, dBase og Excel. I tillegg hadde vi kurs i nettverksadministrasjon og SIPAK 2 med instruktører fra Tele System Service (TSS).

Info om LAN-nettverket til Akershus fylkeskommune

 

Men dessverre hadde vi fortsatt store problemer med lønnsomheten og måtte flere ganger foreslå overfor Stamhaus og Direksjonen at vi bør legge ned SIS aktivitetene, siste gang tidlig i januar 1990, men lyktes ikke i dette. Grunnen var at Siemens ikke ville gi opp det norske markedet og ville avvente avklaring i prosessen med Nixdorf Computer AS.

 

Jan Herstad var leder av SIS de siste årene før de i januar 1990 ble slått sammen med i Nixdorf Computer AS og tok navnet: Siemens Nixdorf Informasjonssystemer AS (SNI). Det var en utfordrende overgangsprosess Herstad hadde da, ikke minst med ledelsen i Nixdorf i Norge. Ved overgangen var kundeparken følgende:

ca. 450 installasjoner med grunnlag i SIPAK med system 6.611 ca. 70 installasjoner med grunnlag i MX- systemet

 

En del av vårt personell i SIS gikk over til A/S Norsk Programvare (NP) som i april 1990 overtok det videre
ansvaret for SIPAK- løsningen, vedlegg 28, som NP tidligere hadde utviklet. Og en del medarbeidere fikk
jobb i SNI.

 

Konklusjon: Mange av de tankene og ideene som SIS hadde til strategi og fremtidige konsepter viste seg senere å være riktig. Det må også nevnes at tyskerne likte oss godt og lot oss leke litt i vår ”fremtidssandkasse” hvor Microsoft var i støpeskjeen med seriøse kontorstøttesystemer. Mye av dette ble SNI politikk. Timingen vår var feil, men dette til tross, så fikk vi en god standing i DI/Stamhus med nøkkelpersonene i SIS.

 

Høsten 1991 kjøper SNI ND-partner som ble et datterselskap av Siemens AS.
Les mer, Vedlegg 29.