Skvulp

Dette kapitlet er en samling av småhistorier, anekdoter eller andre fortellinger som ikke passer naturlig inn i sammenhengen og beskrivelsen i de øvrige kapitler.

 

Navnet på kapitlet er ”stjålet” fra boken, Sambandsbølger, som ble utgitt i fm. Fellessambandets 25 års jubileum i oktober 1978 hvor et tilsvarende kapittel var lagt inn.

*

Bø fra bygda

Da Inge Bø ble ansatt på Siemens i 1963 var tonen blant kollegaer adskillig mer formell enn den er i dag. Det var vanlig at man, i alle fall blant den litt eldre garde, sa De til hverandre i stedet for du, og spesielt gjaldt dette i omgangen med kunder med posisjon litt opp i hierarkiet. Inge Bø som kom fra landsbygda Bø i Telemark og i tillegg snakket nynorsk, var slett ikke vant til denne formelle tonen. Dette førte blant annet til at Overingeniør Rustan, Arvid Wiger (som i starten var hans sjef) og sekretæren fru Currie, sa De til Inge mens han sa du til dem. Rustan hadde da en kommentar som følger: «Bø kommer fra bygda, så vi får akseptere det». Dermed var den saken ute av verden ”lokalt”.

 

Verre skulle det gå i Bøs første møte med Overingeniør Nils Taranger i Televerket (ansvarlig for fjernskriver og transmisjonsområdet). Problemet her var også De/du problematikken, og resultatet ble at Taranger i etterkant klagde til Rustan og Wiger fordi Bø hadde sagt du til ham. Det skal imidlertid tilføyes at senere fikk Taranger og Bø et utmerket kundeforhold.

 

Nynorskbruken gikk heller ikke upåaktet hen i møte med de nye kollegaene, og Bjørn Dahlberg kunne ikke forstå at det var mulig å diskutere teknikk med den dialekten.

*

Tiltaleform i Tyskland

Dette med De/du var også et aktuelt tema på reiser utenlands. I England er det jo enkelt, for der sier alle, høy og lav, you. Men i Tyskland var jo den vanlige tiltaleformen Sie. Men på slutten av 1980-årene og utover på 90-tallet var det tydeligvis en viss oppmyking å spore også her. I kontakten med utviklingsmiljøene i München kunne vi observere mange, for oss, rare utslag av tiltaleformen mellom kollegaer. Vi nordmenn kunne gjerne, når vi ble godt kjent med de tyske kollegaene, slå over til en du-form, og faktisk kunne det også hende at det var tyskeren selv som foreslo det slik «wir können ja do sagen». Men mellom sine egne kollegaer ble man ofte værende med i si Sie. Et eksempel hentet fra et laboratorium vi hadde mye kontakt med på midten av 1980-tallet illustrerer dette. Mellom lederen for denne labben og en av hans nærmeste medarbeidere hvor de sikkert hadde jobbet sammen i 20 - 30 år, var tiltaleformen Sie og navngivelse med etternavn. I vår omgang med disse to ble det etter hvert slik at vi var på fornavn, og tiltaleformen var "do" med begge. Men mellom de to tyskerne forble det den formelle tonen selv i møter hvor vi alle var samlet.

 

Nå skal det imidlertid sies at det var ikke bare å buse ut med du-formen i alle sammenhenger, man måtte se de forskjellige personene litt an.

*

På båttur med kunder

Det var i tidligere tider ganske vanlig at man traff kundene også i litt mer sosiale sammenhenger enn hva som kanskje er tilfelle i nyere tid. Dette kunne være til julebord eller til mer sommerlige sysler i form av en båttur og lignende.

 

Ved en slik anledning sommerstid 1977, hadde Arne Besseberg invitert kunder fra Televerket og FFSB til en båttur på Oslofjorden med strandhugg på Håøya med dertil hørende mat og drikke. Som den kostnadsbevisste mann Arne er, hadde han forhørt seg i markedet hvor en båt med mannskap (type fiskeskøyte) kunne skaffes til en rimelig penge. Og på ettermiddagen kl. 1600 den aktuelle dagen var det klart for avgang fra Honnørbryggen i Oslo. Nå skal det sies at dagen for avgang var dagen etter sankthansaften, og båt og mannskap hadde tydeligvis vært ute på fjorden kvelden før. Det resulterte i alle fall til at starten fra Honnørbryggen ble en god del forsinket, og turen gikk ikke akkurat som forventet.

 

På julebordet som Siemens arrangerte for sine kunder samme år kunne den lokale skald i Televerkets Pulsteknikkontor (Bjørn Ellefsen) oppsummere turen på følgende måte (og det ga i grunnen et greit inntrykk av turen):

 

I glede over stigende konjunktur
kom det fra Siemens en trubadur
og sa: kom nå ut fra deres Calmeyerske bur
og bli med oss på midtsommertur
Honnørbrygga - Håøya med retur
og vi skal stå for intendantur
Det ble pølser og øl med samme temperatur,
men noen varmet seg på medbrakt mikstur

 

Honnørbrygga ble for båten en tortur
med mange riper i den gamle glasur
så vi ville ikke satt vår signatur
på styrmannens kystskipper-kandidatur
men Arvesen han viste sjømannskultur
for midtfjords entret han masten i flott positur

 

Til Håøya kom vi som en flokk kreatur
med dårlig dressur
og jumpet uti vannet etter tur:
Fellessambandet først i Adams figur
men Televerk-folk er av anstendigere natur
for de fleste badet i full mundur
med langbukse, genser, briller og ur
og gikk deretter rundt i lånt manufaktur

Og før det ubønnhørlig ble retur
fikk vi igjen varmet vår muskulatur
på en bryggedans i moll og dur
Men nå er det videre lagt sensur
på hva som på hjemveien foregikk av amour
mens noen tok seg en liten lur
og andre igjen testet sjøtemperatur

 

Resultatet av denne fuktige tur
var at skipperen trodde han var lur
da han påstod at han var blitt sur
fordi båtens innvendige arkitektur
også var moden for makulatur
og dette var Bessebergs siste forsøk på

skipsagentur!!

 

 

*

En røykers tragiske skjebne

Røykeloven er jo forlengst innført og de aller fleste er fornøyd med det. Men slik har det ikke alltid vært. I tidligere tider var det jo røyking overalt, på kontorplassen, på møterommene, i kantinen, ja det var ikke den plass ikke-røykerne kunne unngå å være passive røykere. Etter hvert som tiden gikk ble røykerne drevet fra skanse til skanse, også på Siemens. Og nå for tiden er det vel ingen som vil tilbake til gamle tider. Men i overgangsfasen var det nok mange røykere som følte det vanskelig. Dette hjertesukket som sto i Siemens Intern nr. 2 fra 1998, kom fra Thor O. Bie som da var ansatt i Elektronikkfabrikken:

 

Det er ikke lett å være røyker på Linderud om dagen. Selv om jeg aldri så gjerne vil slutte, har det dessverre ikke lykkes meg enda. Det er vel som med andre rusmidler - det er liksom ikke bare å kutte ut. Hadde det bare vært så enkelt.

 
Men forstår mer eller mindre fanatiske ikke-røykere dette. Jeg har lenge lurt på hvorfor noen ikke-røykere med slik innsats og glød absolutt skal tvinge andre mennesker til å slutte å røyke, vel og merke så lenge vi ikke plager disse.


Jeg er selvfølgelig helt enig i at en røyker ikke skal utsette andre som ikke ønsker det, for passiv røyking. I siste rundskriv om temaet står det at
«vår målsetting om en røykefri bedrift blir i stadig sterkere grad realisert». Hvem har satt opp denne målsettingen, er de flere hundre personer som røyker her på Linderud blitt tatt med på råd? Det er jo de det gjelder. Det er veldig enkelt for en som ikke røyker å bestemme dette på andres bekostning. Vil du ikke, så skal du.


Om jeg røyker eller ikke, er min egen sak. Så lenge andre ikke plages av min røyking. Vi mennesker utfører alle daglige handlinger som ikke gagner vårt miljø. Bare det å bile til og fra jobben forurenser langt mer enn røyking. Og bileksosen får alle i seg, om de vil eller ikke.


Når kommer bestemmelsen om at de personer som veier 10% over normalen, ikke får kjøpe sjokolade i kiosken? Og hva med de som ikke er med i Friskis & Svettis?


I nevnte rundskriv står det å lese at
«røyking er frivillig». Ja nettopp, men hvor kan vi røykere på Linderud utføre denne frivillige handling. Det hjelper da ikke om det er frivillig, om det likevel ikke er lov.


Kjære Siemens, vi røykere er en utdøende rase, vi slutter jo før eller siden. Men så lenge jeg frivillig røyker (prøver stadig å slutte for min EGEN del), gi meg en mulighet til å nyte min ”opium”. La ikke fanatismen ta overhånd.


Host og hark fra Thor O. Bie

*

Banker

Da mobiltelefonproduksjonen 1984 ble besluttet flyttet til München, ble det tatt grep for å kompensere for dette tapet av produksjonsvolum. Man innså at oppdragene fra egen seksjon ikke var nok, og man gikk derfor ut i markedet etter ordrer i konkurranse med industrien forøvrig. Det førte til nytenkning, og flere nye typer produkter så dagens lys. Et produkt utenom det vanlige var det som ble hetende Banker. Fra Siemens Intern nr. 3 fra 1986, kan man lese følgende på spørsmålet Aage Tangen (som på det tidspunktet hadde overtatt ledelsen av Elektronikkfabrikken) fikk om dette nye prosjektet man arbeidet med:

 

Et godt eksempel er hastighetsmåleren ”Banker” for travhester. Vi deltar i interesseselskapet som står bak prosjektet og er ansvarlige for utvikling og produksjon. Elektronikkfabrikken er kommet til travsporten også, og med dette instrumentet kan kusken til enhver tid under treningen lese av km-tid, hastighet, tilbakelagt distanse osv. Det viser seg at dette gir grunnlaget for et helt nytt og mer metodisk treningsopplegg, og særlig de yngre innen travsporten er overbevist om at dette er veien å gå. Vi er derfor svært spente på hva resultatet av introduksjonen vil bli; det skjer i disse dager på skandinavisk basis. Vi håper produktet skal leve opp til sitt navn, for ”Banker” betyr sikker vinner innen travsporten, smiler Tangen.

 

Bankers SI-3-86.jpg

Og slik skulle den se ut.

”Banker” var altså det man i funksjon vil kunne sammenlikne med en ”sykkel-computer” og i testfasen av produktet kunne man observere en helt spesiell ekvipasje kjørende rundt på Linderud. Til dette hadde man anskaffet seg en ekte sulky, mens hesten var erstattet av bilen til Rolf H. Engebretsen (se bildet ovenfor). Det ble dessverre ingen særlig suksess. Det var nok en del praktiske problemer med produktet, spesielt i forbindelse med deteksjonen fra hjulet på sulkyen når man kjørte på ”grisete” underlag. Men hovedgrunnen var nok at kuskene ikke ville ta i bruk ny teknologi, de var nemlig vant til å telle hvite stolper rundt banen. Allikevel finnes det sannsynligvis spor av ”Banker” i mange siemenske hjem. Det ble nemlig laget en del små reklameartikler knyttet til prosjektet, blant annet et 2-meters målebånd som ble veldig populært.

*

Da Televerket og NRK fant hverandre uten koffert

I ”gamle dager” var det ingen direkterute med fly mellom Oslo og München. Dette var den såkalte ”melkeruta”, og strekningen ble operert av SAS og Lufthansa. Riktignok var det samme fly hele veien, men det var mellomlandinger både i København og Frankfurt med ca. en times opphold hvert sted, og reisen tok til sammen nesten 6 timer (og kostet dessuten en formue). Under disse oppholdene måtte man også forlate flyet, men den innsjekkede bagasjen ble værende ombord. Denne historien stammer fra slutten av 1970-årene kort tid etter at den tyske industrimannen Hans Martin Schleyer var blitt bortført og drept av ekstremistgruppen Rote Arme Fraktion. Dette medførte strenge sikkerhetstiltak på mange flyplasser, spesielt i Tyskland. De praktiske konsekvensene for de reisende var blant annet at alle medbrakte kamera måtte demonstreres at det virket ved å ta et bilde, alle pass ble omhyggelig studert og fotografert og selvfølgelig også en omhyggelig kroppsvisitasjon (dette var jo før man fikk de hjelpemidlene man har i dag). Det spesielle forholdet som vedrører denne historien var at ved mellomlandinger, som ruten mellom Oslo og München blant annet hadde i Frankfurt, så ble all innsjekket bagasje tatt ut og satt på bakken foran flyet. Når man så gikk ombord igjen etter bakkeoppholdet, måtte man selv peke ut sin bagasje før den ble lastet opp i flyet igjen. All bagasje som ikke ble pekt ut, kom ikke med videre.

 

På denne tiden hadde vi invitert Televerket, FFSB og NRK med på en større seanse i München hvor Siemens skulle redegjøre for nytt utstyr og trender innen telekommunikasjonen. NRK var med siden det var interessant for dem i forbindelse med det nye programkanalnettet som skulle etableres. Tilfeldighetene var slik at representanten fra NRK på flyturen kom til å sitte sammen med en kar fra Televerket. De fant fort felles interesser, og fordypet seg i tekniske problemstillinger. Ja, så interessant må det ha vært at da man skulle gå ombord på flyet igjen i Frankfurt, så gikk de rett forbi mengden av kofferter som sto plassert foran flyet, tydeligvis uten å ense dem. Vel framme i München var det derfor, av forståelige grunner, ingen av deres kofferter som dukket opp på bagasjebåndet. Etter litt venting og hoderysting, var det en av de andre deltakerne på turen som spurte dem: «pekte dere ut koffertene i Frankfurt»? «Peke ut kofferten, hvorfor skulle vi det»? var svaret han fikk. De skjønte fort, noe beskjemmet, at de nok hadde vært mer opptatt av sine tekniske problemstillinger ved ombordstigningen i Frankfurt enn å følge med på hva som skjedde der. Imidlertid, koffertene ble ettersendt og var på plass på hotellet i München neste dag. Forøvrig, det ble et fint opphold i München, og i etterkant fikk vi jo også kontakten på programkanalutstyret til NRK.

*

Grisete signatur

Gisete signatur Dagbladet hadde i 1986 en artikkelserie hvor de jaktet på merkelige signaturer og spør om de er verd trykksverten. I den anledning hadde de funnet fram til Inge Bø på Seksjon Teleteknikk. Man må jo medgi at Inges navnetrekk, slik det fremstår i Dagbladet ser litt merkelig ut. Det er bare én hake ved saken - det er ikke Inge selv som har skrevet ”navnetrekket”. Jeg kjenner meg ikke igjen, dette er ikke min måte», sier Inge til Siemens Intern da saken ble gjengitt der i nr. 3 fra 1986. Det er nok en spøkefugl som har vært på ferde og drevet litt gjøn med både Dagbladet og meg.

 

*

Testtur med viderverdigheter

For å effektivisere produksjonen av termostatene til Siemens varmeovner, ble mønsterkortet lagt ut som flak med 6 enkelttermostater på hvert flak, forteller Øyvind Veland. For å teste produksjonen av dette hadde vi laget en liten prøveserie med denne typen mønsterkort. På denne tiden hadde vi enda ikke fått vår montasjemaskin som var bestilt fra Universal i USA. Imidlertid hadde Lyng Fabrikker, som ligger i Leksvika på Fosenhalvøya utenfor Trondheim, samme type maskin, og vi hadde derfor inngått en avtale med dem om å ”låne” utstyret for å gjennomføre vår test.

 

Øyvind Veland og en kollega fra Fabrikken reiste fra Oslo til Trondheim med mønsterkort og alle tilhørende komponenter unntatt en IC-krets som ikke var ankommet Oslo da de reiste. En person fra Komponentavdelingen var samtidig på vei med nevnte IC-krets fra Tyskland via Stockholm til Oslo. DHL fikk så i oppdrag å levere kretsene på hotellet hvor Øyvind og hans kollega bodde, samme kveld. De hadde imidlertid på kvelden gått fra hotellet for å finne seg noe å spise. Og mens de satt på restauranten kom det en kar fra DHL og leverte pakken med IC-kretser, han hadde vært på hotellet og der fått greie på hvilken restaurant de hadde gått til. Kjempefin service av DHL, og alt var nå tilsynelatende i orden.

 

Men historien slutter ikke der. På hotellrommet sent på kvelden, ble komponentene sortert i riktig rekkefølge, og gjort klar for morgendagens test. Dagen etter sjekket de ut fra hotellet og tok hurtigbåten til Vannvikan på Fosenhalvøya. Vel framme hos Lyng Industrier oppdages det at IC-kretsene ikke er blant komponentene. Øyvind ringer straks hotellet og ber dem sjekke på rommet de hadde hatt om de kunne finne et plastikkrør med sorte ”dingser” oppi, og ringe tilbake. Etter en stund kommer beskjeden om at de har funnet disse sorte ”dingsene”, og de bes om å sende dem med en Taxi ned til Hurtigbåten som går til Vannvika, og levere dem til kapteinen. Da båten kom til Vannvika sto Øyvind spent og ventet. Kapteinen kom stolt ned på brygga, og i neven hadde han et plastikkrør som inneholdt de savnede IC-kretsene. Dagen var reddet, og testproduksjonen gikk utmerket. På vei tilbake til Værnes og flyet til Oslo måtte man selvsagt en tur innom hotellet for å takke for servicen og betale for utgiften de hadde hatt til Taxi. Så selv med litt plunder og heft går det an å få ting på plass!

*

Seiltur med komplikasjoner

Kjell Høitomt var aktiv i kontakten med sine kunder, og de ble ofte hans personlige venner. En gang hadde han invitert en god kunde på båttur med en stor seilbåt. Kundens sønn var med, og Jostein Haraldseid ble også invitert til å være med på seilturen. Jostein forteller videre:

 

Vi gikk ut fra Padda (Padda er en havn og opplagsplass for småbåter beliggende utenfor Bekkelaget omkranset av Ulvøya, Malmøya og Ormøya) med motor, og hadde nettopp fått opp seilet utenfor Ulvøya da motoren kuttet. Vi drev mot land og kolliderte med en større båt som lå for anker. Tauverket vårt hengte seg opp i masta på den store båten, og vi ble liggende og skure opp og ned mot denne båten. Kjell hoppet da over på den store båten og fikk løsnet tauverket, og dermed gled vi vekk fra den store båten uten Kjell som var den eneste seilkyndige om bord hos oss. Vi drev mot land, men da fikk sønnen til kunden i gang motoren og vi kunne hente Kjell og kom oss endelig ut på fjorden.

 

Jostein fortalte senere sin kone om hendelsen og hun spurte da: «Hva sa kunden»? Jostein svarte som sant var: «Han sa ikke noe, han hadde fått bommen i hodet».

 

Det hører også med til historien at Kjell dagen etter fant ut hvem som eide båten som vi nok hadde skrubbet opp litt på siden. Han gruet seg til å ringe, men tok til slutt mot til seg og ringte eieren og fortalte hva som hadde skjedd og at han naturligvis ville betale for skaden. Da hørte han en gapskratt i den andre enden, og båteieren kunne fortelle at han hadde sett det hele fra stuevinduet sitt. Dette hadde vært så morsomt at det var verdt pengene, og Kjell slapp å betale noe som helst.

*

Pensjonisten Jostein Haraldseid

*

Hilsen fra Vik

Sverre A. Vik hadde jobbet på Utviklingsavdelingen hos oss siden 1975. I 1981 var det tid for ham å søke andre utfordringer, og på sammenkomsten på labben for å si farvel til ham, fremførte han et dikt på 21 vers han hadde forfattet selv og som oppsummerte hans tid på Siemens:

 

Min første jobb etter konsultasjon
ved denne Siemens sin divisjon,
det var å lage en instrumentasjon
som kunne måle støy-infiltrasjon.

Fra Televerket kom informasjon,
en prototyp som første versjon,
om det gikk bra i produksjon,
så skulle vi få provisjon.

”Flid” var navnet på konstruksjon,
som måtte koste under miljon.
Tiltross for automatisk nivådeteksjon
og svært forbedret båndstasjon.

Som neste produkt med data transmisjon,
en multiplekser for bit manipulasjon
og 8 + 2 var dens notasjon,
med gode håp om Stammhaus kooperasjon.

Med basis i CCITT spesifikasjon,
her ventet man sikker synkronisasjon,
om ikke, var det justifikasjon
som eliminerte den deviasjon.

Det hele førte til kulminasjon,
da Televerk og EB i union,
Til Siemens store irritasjon,
satte datanett i produksjon.

På feltet pulskode modulasjon,
ønsket man tidsluke adapsjon,
av de 30 kanalers konversasjon
og super stereo reproduksjon.

Transmultiplekser var en sensasjon,
som fra den unge generasjon
ved Televerket forskningsinstitusjon,
skulle gi oss en digital sivilisasjon.

Innen den Siemens bastion,
ville man ha en ”Oxentür” versjon,
i stedet for fourier transformasjon
og multiprosessor addisjon.

I elektrisitet forsynings generator stasjon,
var Siemens Kongikk en installasjon
for overvåkning og automasjon
av frekvens og fase distribusjon.

Man kunne forstå den frustrasjon,
Da maskinen koblet i motfase son,
med resulterende sterk vibrasjon,
her måtte det tas aksjon.

 

Det neste prosjekt til presentasjon
fra Televerkets administrasjon.
Vi måtte tilby med kalkulasjon,
det hele hierarkiske Telkon.

Man kan vel si til inskripsjon,
lite ble det av distribusjon
fra nivå til nivå med kommunikasjon
av data og informasjon.

Gleden var stor i data seksjon,
da flysikring for den hele nasjon
skulle systemeres i Siemens organisasjon,
med nye metoder og motivasjon.

Fra Metrologisk kom observasjon,
om det var for mye ozon,
for den neste fly situasjon
på vei fra Oslo til Libanon.

Meldinger kom til hver flystasjon
fra systemets indre en transaksjon,
ved hjelp av pakker og transmisjon
til video terminal i en operasjon.

Ryktene gikk, det ble diskusjon,
skulle nå Siemens gå i fusjon
med GN labor i kooperasjon,
for å lage sin en mobiltelefon.

Her var det tid for meditasjon,
bare sett i gang med dokumentasjon
av mikroprosessor til styrefunksjon
og radiokanalens modulasjon.

Med hardware og software i mutasjon,
det hele løp uten særlig friksjon,
fra prototyp til Q-versjon,
for god kontakt med basestasjon.

Det siste prosjekt til summasjon,
var et nytt apparat kalt serietelefon,
som førte til mye kontrakt diskusjon
om heilnorske knapper fra tastafon.

Mitt ønske til slutt er denne von
til alle ved Siemens Teleseksjon,
om overskudd og ekspansjon
også for kommende generasjon.

*

Arne Bessebergs dikt til Nora

At det finnes dikteriske talenter hos oss, er mange kanskje ikke så klar over, men de dukker nå opp fra tid til annen. Her er et bidrag fra Arne Besseberg som han skrev i fm. mobiltelefonprosjektet:

 

I året nittensyttiåtte, rett før jul,
 Stammhus loddet interessen for telefon på hjul.
På Tele var dette ingen nye tanker,
et marked hvor milliarder vanker.

Forvirringen i Stammhus var som vanlig stor,
et brev om initiativ og engasjement gikk til søta bror.
At dette var galt fikk vi raskt forklart.
Brevet er da heller enda ikke besvart.

Så fulgte kalkyler og markedsundersøkelse.
Dansken i fra Indien dukket opp som et spøkelse.
Vi mente dette var ”the missing Link”,
Simonsen gav oss varsomhetens vink.

Avtaler og kontrakter måtte vel i havn,
derfor ble Simonsen med til København.
Oslo, München stillte med flere mann,
Ganesh Nilakantan med advokat Gram.

Nilakantan spillte den lille fattige mann,
men østens sluhet hjalp ei det grann.
Atmosfæren var ikke kald og lunken,
derfor gikk ikke Nilakantan på dunken.

Vår mobiltelefon ble skapt av prosjektet Nora.
Konkurrentene utgjør en hel liten flora.
Hurtig, hem’lig, de visste ingen ting.
I dag er Nora mønster i Feldafing.

Det er god fremtid i mobil kommunikasjon.
Vi takker deg Simonsen for din kooperasjon.
Selv om det glapp i konsolideringsfasen
skal Øvestad snart få sitt bidrag fra Stasen.

*

Spritsmugling?

 

En ettermiddag i siste halvdel av 1970 årene satt Arne Besseberg i resepsjonen på hotell Reinbold i München med en fullpakket Samsonite skall-koffert, og ventet på drosjen som skulle bringe ham til Flughafen Riem og videre til Oslo (hotell Reinbold i Adolf Kolping Strasse 11 ble mye brukt av oss fra Siemens Oslo på den tiden, og hotellet eksisterer faktisk enda).

 

Samtidig var John Nordtvedt, som var i München på Versetzung, på vei til samme hotell for å be Arne ta med seg en gave fra ham til kollegene i Oslo. Det Arne ikke visste, men smertelig fikk erfare da han traff John, var at gaven var en 3-liters flaske med den tyske varianten av konjakk. Drosjen Arne hadde bestilt var nå allerede ankommet hotellet, så nå var gode råd dyre. Selvsagt kunne Arne bare ha sagt at det ikke var mulig å bringe med seg en slik stor flaske, som dessuten ikke var emballert på noen måte, og det var jo i tillegg langt over tollkvoten. Men nei, Arne tar en rask avgjørelse, åpner skall-kofferten og presser flasken inn. Så langt, alt bra. Men hvordan skal det gå ved ankomsten til Fornebu og gjennom tollkontrollen der?

 

Faktisk gikk det også bra, men det var en liten hake. Samsonite-kofferten var nemlig sprukket, og det skal det jo litt til. Kunne det være den tunge flasken i forbindelse med litt røff behandling underveis? I alle fall, Arne er jo ikke gjemt bak en stol, så han klagde på behandlingen, og fikk faktisk ny koffert.

 

Gaven ble vel mottatt av oss i Oslo og innholdet ble tømt gradvis ved diverse festlige anledninger i flere år fremover. Den tomme flasken ble deretter oppbevart som et klenodium i lang tid, og ble ”gravlagt” da Utviklingsavdelingen ble solgt i år 2000.

 

Hvorvidt Arne hadde med seg sin personlige kvote av flytende varer i tillegg til 3-liters flasken, forteller historien intet om. Så var det spritsmugling, eller bare en god tjeneste blant kolleger? Vel, det er nå så lenge siden at uansett så er mulige straffbare forhold foreldet.

*

Profilkart

Utover på 1970-tallet økte virksomheten på ”Tele” ganske kraftig. Tilsynelatende kastet man seg på nye prosjekter uten en ordentlig vurdering av hvorvidt disse var lønnsomme eller ikke. Høitomt følte derfor et sterkt behov for en mer omfattende analyse før man gikk inn på nye prosjekter. Til hjelp i denne vurderingen ble derfor det såkalte profilkartet innført, og mange husker sikkert dette, i alle fall av utseende.

 

 

Det er usikkert på hvilke prosjekter det ble brukt, og eventuelt hva resultatet ble, men imponerende var det i alle fall.

*

Tyske holdninger og organisasjonshierarki

I tidligere tider kunne man ofte observere stor forskjeller mellom tyskere og nordmenns holdninger til dagligdagse ting i arbeidslivet, og ikke minst den strenge hierarkistiske organisasjonsstrukturen i store tyske selskaper, eksempelvis Siemens. For oss som var vant til en relativt flat organisasjonsstruktur og en uformell kommunikasjon mellom ulike parter i hierarkiet, kunne dette ofte fortone seg uvant og tildels merkelig. Men i kommunikasjonen med Siemens opp gjennom årene lærte man jo fort å tilpasse seg de tyske forholdene. Nedenfor beskrives en del observasjoner og opplevelser noen av oss hadde.

 

Tyskerne hilser på kollegaene når de kommer på jobb.
I motsetning til nordmenn som kanskje bare gir et kort nikk eller sier hei, så håndhilser tyskerne på hverandre når de ankommer jobben. Kanskje et eksempel til etterfølgelse.

 

Den høyest i hierarkiet tok ledelsen i møter.
I møter var det tydelig at den høyest plasserte i hierarkiet som oftest tok ledelsen. Når vedkommende (som kanskje bare hadde annonsert sin tilstedeværelse i en kortere periode) forlot møtet, tok nestemann i hierarkiet nesten automatisk over ledelsen.

 

Det organisatoriske hierarkiet.
Hierarkiet i Siemens var ganske tydelig og strengt oppbygd. Eksempelvis var det innen et fagområde på utviklingssiden etablert små laboratorier med 4 - 8 medarbeidere. Dette laboratoriet hadde en sjef som var plassert i et ”glassbur” i hjørnet av rommet. Dette var laveste trinn i hierarkiet. Neste trinn var en sjef for flere laboratorier av nevnte type, oftest 3 stykker. Slik kunne det fortsette videre, men da gjerne med en sammenfatning av beslektede fagområder. Organisasjonen var også delt mellom de rene utviklingslaboratoriene og en teknisk avdeling (TA), hvor sistnevnte hadde kundekontakten f. eks. ved utarbeidelse av spesifikasjoner. Medarbeiderne på utviklingssiden hadde i så måte svært liten kontakt med kundene. I tillegg var det også en markedsavdeling. Strukturen i de ulike avdelingene var tilnærmet bygget opp på tilsvarende måte. Kleskoden på de ulike trinn i hierarkiet var ganske klar, på laveste trinn var det mer løselig (casual), men oppover ble det mer jakke, dress og slips. Denne innledningen for bedre å forstå det etterfølgende.

 

Svein Sjøvaag, som i slutten av 1970-årene, hadde et 2-års opphold i München (Versetzung) i forbindelse med utviklingen av PCM30F. Han var tilknyttet et av utviklingslaboratoriene på laveste trinn i hierarkiet hvor blant annet utviklingen av PCM- koder og dekoder foregikk. På samme tidspunkt hadde vi også i Oslo tatt del i denne utviklingen (tilpasninger etter krav fra Televerket) og det var derfor viktig med en utstrakt kommunikasjon mellom oss og Svein. Men forholdene i Siemens/München på den tiden var i så måte ikke de enkleste. Alle medarbeidere på laveste hierarkitrinn var bare utstyrt med interntelefon. Sjefen i ”glassburet” var den eneste som hadde telefon med bylinje, slik at alle henvendelser til Svein måtte gå via ham. Dette var i lengden uholdbart, så Svein mente han burde få en telefon med bylinje på sin plass ute i laboratorielandskapet. Men dette gikk ikke upåaktet hen (i alle fall ikke fra den litt eldre garde), og han fikk da høre fra en av de andre medarbeiderne at «dass gehört nicht zu Ihnen». Altså, hans plass i hierarkiet tilsa ikke at han skulle ha noen telefon med bylinje. Det sier litt om hvordan tyskerne innordner seg i hierarkiet. Men med litt press fra Oslo løste saken seg, og Svein fikk sin telefon med bylinje.

 

En annen ting man merket seg, var stolene de forskjellige trinn i hierarkiet ble tildelt. På laveste trinn på utviklingssiden var det en stålrørstol med tresete. Sjefen i ”glassburet” hadde tilsvarende stol, men med hjul. Et trinn høyere hadde stolen i tillegg nå fått armlener, og i neste trinn hadde stolen fått stoffsete. Det var faktisk ganske gjennomført. På TA og markedssiden var forholdene noe annerledes, men også her kunne man godt se forskjellen på stolene i de ulike hierarkitrinn.

 

Klesdrakt i møte med tyskerne.
Alle oss fra Siemens i Oslo var jo vant til at påkledningen i møte med tyskerne, enten det var interne møter eller møter med kunder, så var det jakke/dress med slips som var det gangbare. Ikke alle gjester vi hadde med fra Oslo til møter i München hadde denne holdningen. I et møte vi hadde i forbindelse med studien om Transmultiplekseren (1976) hvor blant annet representanter fra Televerkets Forskningsinstitutt og NTH deltok, ble det en liten kollisjon. Forskere og instituttfolk, i alle fall i Norge, var vel i noen grad på den tiden kjent for en påkledning med genser, fløyelsbukser og fotformsko. Så også i denne sammenheng. Deltakerlisten til møtet var sendt nedover på forhånd, og den inneholdt blant annet et par med tekniske doktor-titler (forskere). Og er det noe som trigger en tysker så er det folk med titler. Vi ankom møtet med flere av deltakerne i ovenfor nevnte antrekk. På møterommet satt det ti tyskere og ventet i sine beste dresser, flere av dem høyt oppe i hierarkiet som nok bare skulle innom en kort stund for å hilse på doktorene fra Norge. Kulturkrasj kan man kanskje si, og noen hevede øyenbryn kunne observeres, men møtet gikk bra, og på kvelden var vi invitert ut til middag på en fin restaurant. Da skulle vi igjen oppleve en overraskelse. Alle fra Norge stilte i jakke/dress og slips (også forskerne), mens tyskerne kom i mer lettere antrekk (casual). Det var ikke fritt for at det ble et interessant samtaleemne i løpet av kvelden.

 

Titler.
Folk med en akademisk tittel blir nok i Tyskland sett opp til på en helt annen måte enn i Norge. Kan man smykke seg med et Dr. foran navnet sitt så har man i utgangspunktet en posisjon i samfunnet. Det er jo også slik at kona til vedkommende ofte adopterer tittelen og for eksempel blir til Frau Dr. Müller. Og tittelen skal man helst ha med seg når man titulerer en tysker. Nå er det vel ikke alle som tar det like høytidelig, men kjenner man dem ikke godt på forhånd, så er det nok å anbefale å følge regelen.

 

Lars Baardsgaard har forøvrig en vits han med stor fornøyelse ofte pleier å fortelle, og som kanskje sier litt om hvordan titler blir ansett i tysktalende land.

 

Det er to fruer av den nedre middelklasse som treffer hverandre på butikken, litt oppi årene og kanskje ikke med den helt store forståelsen for fremmedord. Litt uti samtalen bøyer den ene av fruene seg fram mot den andre og sier med behersket stemme: «Weiss du, mein Mann ist Impotent geworden». Den andre fruen ser overrasket på henne og svarer: «Was, ist dass mehr als Oberinspektor?».

*

Julebord

I ”gamle dager” var det ved juletider vanlig å samle gode kunder til julebord. Dette kunne skje i engere kretser på en restaurant, men også med mange deltakere og da gjerne i vår egen kantine på Linderud. Julebordsesongen kunne være ganske travel for kunder med forhold til mange leverandører. Siemens valgte derfor på et tidspunkt utover på 1980-tallet heller å samle kundene til nyttårsfest som da fant sted i begynnelsen av februar. På disse festene var som oftest kunder både fra Televerket og forsvarets ulike avdelinger samlet. En fellesnevner ved disse sammenkomstene var at Leif Mostue fra FFSB holdt takk-for-maten-talen. Han hadde en egen evne til å formulere seg i finurlige vendinger, og talene ble mottatt med stor applaus. Hans håndskrevne taler ble etterpå høytidelig overrakt Siemens for arkivering. Inge Bø har oppbevart dem, og nedenfor følger et par eksempler.

 

Fra julebord med Siemens på Najaden onsdag 5. desember 1979.


I anledning den store dag, forkynnes i svulmende ordlag:

 

Det er med det største velbehag
vi stiller opp i slike festelige lag.
Det er med oss som med grisen,
vi eter med øra og bruker glisen
til grynt og til morskap
til forbedring og dårskap.
Vi slafser og legger innpå
de lekreste bisker som noen så,
skyller ned med perlende viner,
sammen med våre grevin(n)er
Feststemte, pyntet til årets dyst,.

til ære for kjødets og åndens lyst.
Vi minnes ei de sorte tider
livet har i dag sine gode sider.
Koselige folk, dette Siemens laget,
Vi trives med dem også i faget.
Nå er tiden begynt å lakke,
med største fornøyelse vil jeg derfor takke
for slikt et velbehagelig assortiment,
Tusen takk for oss, våre verters kompliment
Vi ønsker dere og hverandre en jul full av sang!

 

Leif

Fra Siemensfest med forsvaret (FFSB, LFK og HFK) i kantina 15. februar 1985.


I år som før - Siemens Grand Prix - komplett, elegant, som en vidunderlig melodi.
Et mesterverk skapt av og for ”Feinschmecker” - med innhold og garnityr - så lekkert.

 

Den grådige, styggkalde februardag
Med rimfrosne sjeler og nordadrag
Til bugnende gastronomiske nytelser
Uten forhåndsbestemte ytelser
Til metropolen - Siemens Linderud
Årets store begivenhet skulle jeg tru

 

Hvilken glede og lykke å se
At det fremdeles går an å le
at det vi sveises i hop til et tre
Som skal svaie og danse med
I vår ferd på vårt feststemte sted

 

Hvilken farge på blussende kinn
Hvilken sving på det dansende trinn
hvilken spreng på den mage stinn
hvilken smak på den drink så linn
Det er bare å kaste seg inn

 

Med de funklede lys på bordet
Med de bugnende fat så store
Fylt til randen med smakfulle retter

Så vi mister de beste forsetter
og spiser (eter) som hester deretter
Er det rart at vi av og til svetter?

 

Disse ord, disse linjer så mange
Skal betone vår dypfølte takk
De skal klinge som rungende sange
For de mange som festlasset trakk
De skal virke som olje på magen
De skal dirre som spretne fjær
De skal sitre som fødelsesdagen
De skal høres for fjern og nær

 

Her vi sitter så glade og mette
er det godt å være PÅ TOPP
La meg rope, før alle blir trette
Kjære gjester, vær vennlig, reis opp!
Så med glasset i hånden vi synger
Takk for maten, den var god
Og vi skåler for Siemens mens vi gynger.

 

BORDET ER HEVET og nå kan vi gå på do.
Tusen takk for mat og drikke
og for oppmerksomheten!

 

Leif

*

PHÆSTUM DIGITALIS

Medarbeiderne på Televerkets Pulsteknikkontor (TLP) under ledelse av Asbjørn Tornes, var en forholdsvis ung og godt sammensveiset gjeng med tilholdssted i Calmeyers gate i Oslo. Kontoret ble opprettet allerede i 1966, men det var først utover i 1970-årene at den digitale virksomheten virkelig skjøt fart med idriftsetting av en mengde PCM30 strekninger rundt om i landet.

 

I 1976, altså 10 år etter opprettelsen av TLP, fant de ut at dette måtte feires behørig, ikke bare internt, men man inviterte likegodt alle leverandørene med på en stor fest som ble avholdt i Televerkets hovedbygg i Universitetsgaten 2 i Oslo. Ja selv "fienden" fra bærefrekvenskontoret under ledelse av Hr. Olsen (også kalt Sinus-Olsen) var invitert. Ved inngangen til festen ble man avkrevd svar på en rekke spørsmål av teknisk art, og når sant skal sies var det nok enkelte som allikevel ble sluppet inn selv om svarene var av tvilsom karakter. Den driftige gjengen fra TLP hadde også diktet sin egen "kampsang".

 

Men tiden fløy, og 32 år senere var det tid for nok en jubileumsfeiring. Man kan jo spørre seg hvorfor man feirer jubileum 32 år senere, hvorfor ikke 30? For de av oss som har vokst opp med PCM30 er imidlertid svaret helt naturlig, det er nemlig 32 tidsluker i en PCM30 rammestruktur.

 

På den tiden hadde mange av den opprinnelige gjengen på TLP gått over i andre virksomheter, noen av dem også til leverandørsiden, blant annet hadde Våset og Thomasrud gått til Telettra. Det forhindret allikevel ikke at gjengen igjen kom sammen for denne spesielle feiringen. Og nå hadde "kampsangen" blitt utvidet med et nytt vers.

KAMPSANG
(til Phæstum Digitalis i 1976)

(melodi: Gammelt øl)

 

I våre gode nye dager
med IC-kretser, med IC-kretser.
Når ikke sinus lenger rager,
man bruker pulser i ett og alt.
Nå fylles kabler opp til randen
med riktig edel PCM,
før bruktes BF, fy for fanden,
og det er galt, ja det er galt.
For pulsteknikken vi leve må
og pulsteknikken vi holde på
Før bruktes BF fy for fanden,
og det er galt, ja det er galt.

 

Nytt vers, 32 år senere

Ja, gid de nye gode dager
med IC-kretser, med IC-kretser må gi oss mer som vi behager
når vi får optisk transmisjon.
Men fyll først kabler opp til randen
med riktig edel PCM.
Men si ei mere "fy for fanden"
for det er galt, ja det er galt.
For pulsteknikken, vi leve må.
Og pulsteknikken vi holde på.
Men si ei mere "fy for fanden"
for det er galt, ja det er galt.

 

*

Forskjeller mellom Televerket og FFSB

Innføringen av digitale systemer i telenettet førte til en ny hverdag for de mange driftsteknikerne på telestasjonene. Tidligere tiders analoge utstyr av både gammel og nyere dato, kunne tildels være ustabilt og krevde at driftsteknikerne hadde god kunnskap og innsikt i utstyrets funksjon på detaljnivå. Ved feil på systemene kunne driftsteknikerne gripe inn og faktisk reparere helt ned på komponentnivå. Med de nye systemene var for det første teknologien helt ny og ”reparasjoner” skulle nå bare skje ved bytte av kretskort. En viktig del av driftsteknikernes arbeid var også å foreta jevnlige rutinemålinger av systemene for å sjekke at kvaliteten var i orden. Dette kunne være målinger og eventuelt justeringer av kanalnivå, oscillatorfrekvens etc. Oscillatorene i de gamle systemene var gjerne bygd opp av LC-kretser (spole og kondensator), og disse hadde en tendens til å drive litt over tid og måtte derved justeres en gang imellom. I de digitale systemene ble det brukt quartz-oscillatorer, og disse var stabile innen sitt toleranseområde og hadde heller ikke noe justeringspunkt. Slik var det også med kanalnivået, ingen justeringspunkter. Driftsteknikerne var vant til å ha kontroll over ”sitt” system, og at man kunne måle tilstanden i en rekke målepunkter på systemet. Derfor føltes det nok litt frustrerende for mange når det viste seg at de nye digitale systemene ikke hadde, og heller ikke skulle ha, disse mulighetene. Det resulterte i at det for PCM30A kom krav fra Televerket at en del systeminterne signaler måtte føres fram på fronten av utstyret og være tilgjengelig som målepunkter. Heldigvis var det en ledig plass i utstyret for et ekstra kort som fikk navnet Målepunktkort. Hva man skulle bruke disse målepunktene til i den daglige driften, ble det ikke sagt noe om.

 

Nå hadde det seg også slik at man i de første årene etter at PCM-systemene ble satt i drift både i Televerket og hos FFSB, kunne konstatere at hos Televerket var det relativt flere feiltilstander enn hos FFSB. Disse feilene var nødvendigvis ikke alltid relatert til feil med selve utstyret, men førte i alle fall til driftsutfall. Litt uforståelig siden det var de samme systemene, sågar ofte fra samme produksjonsserie, som ble levert til begge kunder. Undersøkelser ble foretatt uten at man kom til noen entydig konklusjon, men en kar fra FFSB kom nok opp med den mest sannsynlige forklaringen da han sa: «hos oss har vi hendene i lomma!», underforstått at det var alt for mye fikling med systemene hos Televerket.

 

*

NORA-håndsettets vanskelige fødsel

Da NORA ble utviklet måtte alt som skulle skje holdes topp hemmelig på grunn av alle de veletablerte konkurrentene. Men både vi og stamhuset manglet erfaring fra mobiltelefoni. For å lykkes i markedsføringen trengte vi derfor en skikkelig USP - en Unik Salgs Preposisjon. Vi ville lage et helt spesielt tiltalende utformet og praktisk håndsett. Det lyktes vi med. Vårt håndsett var det eneste på markedet i sin tid som ikke trengte montering i bilen. Slogan: ”Null Hull-montering”!

 

Det gjaldt altså å få utformet markedets peneste og mest enestående håndsett. Skandinavias beste designer, sjefsdesigner hos B&O i København, ble engasjert. Han laget tre forslag: Ett håndsett med rett utforming, ett med knekk og ett med bue. Alle tre hadde de samme spesielle talltastene: tre nedsenkede felt med fire taster i hvert hjørne, slik at man lett kunne finne fram til tastene selv med blikket festet på veien. Lett å betjene selv for svaksynte og blinde ble det sagt (kanskje ikke så mange av dem som kjører bil). Det ble laget naturtro Mock Up-modeller i tre, for at salgsfolkene skulle kunne velge. Valget falt på den buete formen, alt meget hemmelig.

 

Neste skritt var å få designet godkjent av Siemens sentralt i München. K.F. Becker og Jochen Schwarz møtte stolt opp i Osramhuset hvor øverste sjefsdesigner for alle Siemens-produkter holdt til. Andektig ble det nye håndsettet vist frem. Herr sjefsdesigner så et øyeblikk på det, så sa han: «Glem det – dette er ikke en telefon»! Slukøret dro de tilbake til Frankfurter Ring hvor BF holdt til i begynnelsen. Men Becker levde igjen opp til sitt valgspråk «Was geht mich mein dummes Geschwätz von gestern an»!, og tok en kjapp avgjørelse.

 

B&O-designet ble øyeblikkelig forkastet, og en designer i Oslo - han som laget de første Tastafonene til Televerket - endret talltastene til den kjente 3X4-utformingen. Men selve B&O-buen ble beholdt. Denne snuoperasjonen kom i ellevte time, for det skulle akkurat gis klarsignal for utforming og produksjon av støpeverktøyene i Nürnberg, noe Geir Arne Danielsen tok seg av. Heldigvis gikk alt etter planen og uten forsinkelse, slik at vi kunne starte salget da NMT-nettet åpnet, med markedets peneste og mest etterspurte håndsett. Dette ble snart etterlignet av de fleste leverandørene.

 

*

NOVA-håndsettets utilsiktede suksess

Akkurat som NORA-håndsettet så fikk også det nye håndsettet til NOVA-generasjonen en spesiell fødsel. Igjen måtte vi kjempe mot 10 konkurrenter og synkende markedspriser, og vi skulle ikke konkurrere på pris (som Motorola). Det ble lagt vekt på at apparatet var blitt lettere, mindre og hadde lengre batteritid, men håndsettet utvendig var omtrent det samme. Eneste forskjell var et nytt talldisplay. I stedet for 9 siffer med 7-segments LED-display, ble det nå to rader á 8 siffer LCD-display, og ikke 7-segment, men dotmatrix! Denne teknologien var imidlertid ennå helt ny, og kontrasten var elendig. Markedssjef Trygve Engebretsen konstaterte straks at dette ikke kunne selges. Og hvorfor dotmatrix bare for å vise tall? Dette hadde ingen av konkurrentene, så hvorfor vi?

 

Forklaringen var noe de færreste visste om: K.F.Becker hadde begynt å markedsføre NMT i Saudi Arabia, men de ville ha sine egne arabiske sifre. Dette kunne bare realiseres med en dotmatrix. Det ble til slutt ikke noe av Saudi-prosjektet, men designet måtte av tidshensyn leve med den dårlige kontrasten i dotmatrixen som heldigvis ble bedre etter hvert.

 

For å snu dette til en dyd av nødvendighet, kom Jochen Schwarz på den geniale ideen å skrive bokstaver i displayet siden det nå var mulig. Dermed var Telefonboken født. Televerkets strenge forskrifter måtte endres, noe som til slutt ble innvilget, og vi hadde igjen en USP for NOVA med ”Ring Per på P_E_R”.

 

Men vi ble ikke lenge alene om dette, snart hadde de fleste konkurrentene kopiert ideen. Som Becker pleide å si: «Der Erfolg hat viele Väter, nur der Misserfolg ist ein Waisenkind» (Suksessen har mange fedre, bare fiaskoen er foreldreløs).

 

*

En liten historie fra den lokale hverdagen i et stort konsern

Siemens AG hadde i perioder virksomheter som i noen tilfeller kom i konflikt med hverandre. Det kan nevnes komponentproduksjon som i noen tilfeller kom i konflikt med Siemensfabrikkenes ønske om å benytte konkurrenters komponenter fordi de var mer effektive eller billigere. Det samme var tilfellet med Siemens egenproduksjon av maskiner for montasje av elektroniske komponenter på kretskort. På dette feltet gikk utviklingen i en rasende fart og det var som regel firmaer som var dedikerte spesialister på området som lå fremst i utviklingen av ny teknologi.

 

Dette var en kilde til mang en diskusjon innad i alle elektronikkfabrikkene i Siemenssystemet som var avhengig av en kostnadseffektiv og fremtidsrettet teknologi i konkurranse med verdens ledende elektronikkprodusenter. Presset for å innordne seg var stort. Det var selvfølgelig dårlig reklame for Siemens maskinproduksjon hvis Siemens selv valgte produksjonsutstyr fra konkurrenten. Dette skulle skape bølger da Elektronikkfabrikken skulle kjøpe sin første helautomatiske integrerte OFM-produksjonslinje i 1993.

 

Elektronikkfabrikken ble utvidet ved å ta i bruk underetasjen i Telebygget for produksjon av kretskort. Planen var å bygge en topp moderne kretskortmontasjefabrikk. Det var snakk om betydelige investeringer i automatiske maskiner og Siemens AG hadde på dette tidspunktet utviklet og satt i produksjon maskiner som kunne være aktuelle for Elektronikkfabrikkens fremtidige produksjonslinje. Siemens var i alle fall en av flere aktuelle leverandører.

 

Valget av produksjonsmaskiner var komplisert. Elektronikkfabrikken var ikke en produksjonsenhet med få produkter i store volumer. Tvert imot var det et meget stort antall ulike produkter i små volumer. Produksjonsmidlene måtte velges med omhu for å dekke spekteret av produkter og en produksjonsstrategi som var basert på små volumer med mange omstillinger.

 

Utvelgelsesarbeidet begynte, og Siemens kom fort på banen med sine løsninger. Siemensagenturet for Norden var plassert hos våre kolleger i Sverige som dessuten også solgte komponenter. Trykket var der fra første stund. Vi fikk høre at det var meningsløst å vurdere andre kandidater enn Siemens. Vi fikk en klar forståelse for at andre valg enn Siemens ville bli stoppet fra høyeste hold. Men utvelgelsesprosessen fortsatte tross det store trykket fra våre Siemenskolleger.

 

Studien av de ulike løsningene og leverandørene viste at en amerikansk leverandør var den beste løsningen for vår produksjonsstruktur. Investeringsanmodningen til ledelsen i Siemens AS fulgte normale prosedyrer, og var gjenstand for de normale avklaringene, også spørsmålet om hvorfor vi ikke valgte Siemens som leverandør. Svarene var tydeligvis overbevisende, og klarsignal for innkjøp fra den amerikanske leverandøren ble gitt. Hvilke avklaringer ledelsen i Norge hadde gjort med Siemens sentralt, er ikke kjent.

 

Telefonsamtalen fra Tyskland kom umiddelbart etter at det ble kjent at Siemens i Norge hadde valgt en amerikansk maskinleverandør fremfor Siemensmaskiner. Det ble en stormende samtale hvor det ble gjort klinkende klart at saken ville bli brakt inn for toppledelsen i Norge hvis Elektronikkfabrikken ikke omgjorde sin beslutning om å kjøpe amerikansk utstyr. Til det var svaret at de selvfølgelig hadde friheten til å anke avgjørelsen inn for den norske ledelsen, men det ble samtidig gjort oppmerksom på at da måtte den norske ledelsen også ta ansvaret for Elektronikkfabrikkens fremtidige produksjonseffektivitet. Hva som skjedde på bakrommet vites ikke, men kjøpet av ny produksjonslinje gikk som planlagt.

 

Det skulle likevel få noen konsekvenser at det ble valgt en amerikansk leverandør fremfor Siemens. Noen år senere var Konsernsjefen i Siemens AG på besøk i Norge. På programmet var det satt opp en omvisning på Linderud og det var naturlig å vise fram verdiskapningen i Norge. Elektronikkfabrikken ble valgt og SJEFEN skulle selvsagt få se vår store stolthet. Topp moderne produksjon av elektronikk. Det var bare en hake. Alt produksjonsutstyret var merket med det amerikanske firmaets navn og logo. Gode råd var dyre. Et lyst hode kom opp med ideen om at vi skulle merke om alle maskinene med Siemens-navn og logo.

 

Besøket fra SJEFEN gikk knirkefritt uten at det dukket opp pinlige spørsmål. Verden vil bedras!

 

*

Rolv Andersens 50 årsdag

Midt på 1980-tallet fylte Rolv Andersen 50 år. Han var da leder for Utviklingsavdelingen og medarbeiderne hadde i den anledning diktet en sang som naturlig gikk på melodien til Bamsens fødselsdag.

 

Til Rolvs 50 årsdag

Melodi: Bamsens fødselsdag

På labben skulle være fest
for Andersen i kroken,
For Rolv han fyller 50 år,
men holder fortsatt koken.

 

Ref:

 Gamle gode sjefen vår,
du er femti år i år.
Hipp hurra for Rolvemann,
hvem er vel snill som han.

 

På jobben har du dagen fylt
med samtaler og møter.
Når vi forsøker treffe deg
vi aldri på deg støter.

 

Ref:

Rolv han er hos Besseberg
eller hos han Haraldseid.
Hipp hurra for Rolvemann,
hvor er det blitt av han.

Men også i din fritid
har du mye rart å gjøre
med hus og hytte er det
mange håndverk å utføre

 

Ref:

Bingospill og hornmusikk.

Loppemarked, skrotbutikk

og en orgeltrudelutt

med bayersk fart og futt.

 

Ditt mål i livet er

en telelab som kan fungere,

og i det siste er vi og

blitt veldig mange flere.

Ref:

PCM og HFK

Teletext og Nora og.

Konstruksjonsteknikk må til

skal det bli sammmenspill.

*

Freundschaftsbecher

De fleste kjenner sikkert til is fra Mövenpick, som etter sigende skal smake meget godt. I München fantes det tidligere, på Lenbachplatz, en restaurant Mövenpick (nå Müncher Künstlerhaus) hvor man kunne spise godt, og som dessert forlyste seg med den gode Mövenpick-isen i ulike varianter. Sent på 1980-tallet var noen fra Siemens i Oslo nettopp på denne restauranten, og da man var kommet til desserten var det selvsagt is som var aktuelt. Arne Matre ble spurt av en av de andre rundt bordet om han var glad i is, og det kunne han ikke nekte for. I motsetning til de andre vanlige isrettene som bananasplit, Coupe Denmark og lignende, ble han anbefalt å titte nærmere på en rett som het Freundschaftsbecher (vennskapsbeger). Den bestod av en rekke forskjellige is-sorter sammen med frukter og krem. Jo, Arne fant ut at han gjerne ville prøve den. Nå skal det sies at bildene på dessertmenyen hos Mövenpick slettes ikke viser størrelsen på retten slik den er i virkeligheten. Og i beskrivelsen av retten sto det også (med små bokstaver, og dessuten på tysk) at den egnet seg for 2, 3, 4 eller flere personer, men det gikk tydeligvis Arne hus forbi. Og når sant skal sies så var det heller ingen av de andre rundt bordet som fortalte ham det, selv om noen av dem hadde erfaringer med Mövenpick fra tidligere besøk.

 

Så da servitøren kom for å ta opp bestillinger sa Arne med klar stemme: Freundschaftsbecher. Da kikket servitøren opp fra notisblokken med hevede øyenbryn og spurte: Allein? Ja, svarte Arne, og syntes åpenbart det var et merkelig spørsmål. Vel, servitøren noterte og forsvant, men etter et par minutter var han tilbake ledsaget av to kolleger. De ville gjerne se på han som hadde bestilt Freundschaftsbecker alene.

 

Etter en liten stund kom så servitøren med det som var bestilt, og da det omtalte Freundschaftsbecker landet på bordet fikk Arne så til de grader hakeslepp at det var rart ikke haken gikk av ledd. Han skjønte nå muligens at det var noen som hadde spilt ham et lite pek. Men den "frekkeste" kommentaren kom nok fra servitøren idet han returnerte til kjøkkenet: «Guten Appetit, wir schliessen um zwölf». Klokken på det tidspunktet var omtrent ni på kvelden. Arne gikk optimistisk løs på desserten, men måtte til slutt kaste inn håndkleet og dele med de andre rundt bordet, og selv da var det ikke helt tomt da servitøren kom for å rydde bordet. Allikevel ga han Arne anerkjennelse og et par trøstens ord med på veien.

 

Lignende hendelse skal etter forlydender også ha utspilt seg tidligere på samme restaurant, visstnok av en av utviklerne på mobilsiden (NORA). Men i motsetning til Arne, som altså ikke klarte hele desserten, skal vedkommende med stor fornøyelse at fortært alt helt alene. Etter sigende ikke bare ved en anledning, men to ganger.

*

Diverse sannheter relatert til vår virksomhet

 

Deadlines-1.jpg

Don’t set too ambitious deadline

 

Marked-1.jpg

Always listen to the market

 

 

Check-lists-1.jpg

Use check-lists for testing

 

Verktøy-1.jpg

Support! different situations by specific tools

 

 

 

Matematikk-1.jpg

Maths is not everything!

 

 

 

Sagt om Siemens

Wir wissen zwar nicht, wo hin wir wollen,
werden aber als erste dabeisein.

 

Vergangenes Jahr standen wir noch
 vor einem Abgrund; dieses Jahr sind
wir schon einem grossen Schritt weiter.